Sammendrag
Det er noe problematisk ved fortellerinstansen i Sylvia Plaths roman The Bell Jar. Denne oppgaven viser først hvordan resepsjonen har forholdt seg til dette verket siden det ble utgitt i 1963 (kapittel 1). Generelt har man siden slutten av 1960-tallet vært opptatt av denne romanen som et selvbiografisk og politisk (ikke minst kvinnepolitisk) dokument. Dette har skjedd på bekostning av en litterær verdsettelse av den. Intensjonen med denne oppgaven er å vende fokus tilbake til en lesning av The Bell Jar med vekt på litterære aspekter, med utgangspunkt i fortellerinstansen (kapittel 2). Det er påfallende at en jeg-forteller kan fortelle om sine egne traumatiske opplevelser, sitt eget psykiske sammenbrudd, i en så objektiv og humoristisk tone. Inkongruensen i teksten mellom den muntre fortellertonen og temaene som behandles leder til at man må stille spørsmål ved fortellerinstansens grad av pålitelighet. Flere av strategiene fortelleren benytter for å holde informasjon tilbake, fremgår ved at jeg tar for meg noen av de narratologiske sidene ved romanen. Etter å ha sett på disse, gis en undersøkelse av andre strategier hos fortelleren, som bruk av humor, metaforer og sykdoms-tematikken i romanen. Til slutt gjennomgåes groteske trekk ved The Bell Jar (kapittel 3). Konklusjonen er at The Bell Jar bør leses som et litterært verk, fordi formen er sentral for forståelsen av den. Fortellerstemmen er upålitelig, og kanskje selv irrasjonell og syk , i likhet med protagonisten i romanen. Det groteske bidrar til å åpne teksten og utvide dens aktualitet.