Sammendrag
Denne avhandlingen søker å utforske muligheter for å åpne litteraturvitenskapens grenser mot nærliggende fagområder uten å tape sin egen karakter. Jeg viser til en del betente punkter som har byrdet faget de siste tiårene, og som springer ut av en livslang kamp for å bevise sin legitimitet og rett til eksistens. Oppgaven lanserer Gilles Deleuze og Felix Guattaris tenkning om det rhizomatiske som en meditativ tankemodus i arbeidet med litterære tekster og forfatterskap, og viser gjennom Charles Bukowskis bidrag at litteraturen ofte allerede er i et forhold med et annet fagområde. Jeg lar diskusjonen ta utgangspunkt i tekstenes form, innhold og litteraritet. Jeg ser nærmere på Bukowskis tekster som grenser mot selvbiografi og reportasje, men som samtidig innehar alle de litterære kvalitetene som forventes av en ren skjønnlitterær tekst. Jeg viser også til andre deler av hans forfatterskap som på en adekvat måte eksemplifiserer det spesifikt litterære, selvbigrafiske og journalistiske. Hele Bukowskis forfatterskap behandles under ett som en organisme i tråd med Deleuze og Guattaris tanker om kroppen uten organer, der de ulike begrepene som selvbiografi, journalistikk, det groteske, det sublime, kobler seg til tekstene, og gjør forfatterskapet til den maskinen det er. Filosofien kan med litt velvilje utvides til å omfatte hele faget, da den vil åpne det opp for spennende og grensesprengende ny forskning. Den må dog ikke forveksles med en litterær metode! Det rhizomatiske tankesettet handler om åpenhet, positivitet og eksperimentering. Ingenting må bli tatt for gitt og de gamle idealene må stadig reeksamineres, og gjennom dette forkastes eller reaktualiseres i en ny form.