Sammendrag
En esta tesina realizamos una lectura tripartita de la película Amores perros y proponemos la hipótesis de una cuarte lectura. Primeramente estudiamos los problemas del secuenciado y temporalización en la lectura sintagmática, y luego las cuestiones de la causalidad versus cronología en la lectura paradigmática, analizando las diferentes secuencias fílmicas. Seguimos las conflictivas relaciones entre lo consecutivo temporal del discurso y lo consecuente lógico de la historia, o sea la dinámica del relato fílmico entendido por la narratología clásica. A continuación vemos la tercera lectura llamada ideológica y retórica, estudiando las distorsiones del relato cinematográfico en sus determinaciones estilísticas. Prestamos especial cuidado al describir la especificidad de la obra que nos ocupa.
Basándonos en lo anterior planteamos nuestra propuesta de lectura “persecutoria-sacrificial” en la conclusión del capítulo 4. En ella ofrecemos nuestra propuesta del entrecruzado de irreversibilidad y distorsiones de la película, aventurándonos en la narratología posestructuralista. Reconocemos la continuada dinámica contradictoria y explosiva de Amores perros, y la especificidad de su elección audiovisual inabarcable en las anteriores “redadas” analíticas. Advertimos, pues, las profundas implicaciones tanto eróticas y tanáticas como socialmente descriptivas (y ferozmente críticas) que demuestra Amores perros, la indivisibilidad del discurso presentado al espectador.
En esta cuarta lectura propuesta se busca una aplicación de lo persecutorio y sacrificial en cuanta dinámica lectora. Distinguimos las estrategias discursivas donde González Iñarritu Iñarritu revela una trama de personajes sacrificados bajo la apariencia de la conocida trama de acciones. En la conclusión se establece como este entrecortamiento temporal y fuerza dramática del relato trenzado por el director González Iñarritu , demuestra los mismos claros y sabios signos de “literariedad” estudiados por los formalistas rusos ya en los años 30. Esto hace Amores perros un ejemplo de la irreducible “ambigüedad” última del discurso fílmico y al tiempo de la feroz honestidad final de toda Literatura (léase Cine) digna de su nombre
I denne masteroppgaven anvender jeg tre forskjellige lesninger av filmen Amores perros (Elskede kjøtere) av regissør González Iñarritu og fremlegger deretter en hypotese om en fjerde lesning. Først tar jeg for meg problemene med sekvens- og tidsanalyse i den syntagmatiske metoden, og deretter årsak versus kronologisk forklaring i den paradigmatiske metode, hvormed jeg analyserer filmens forskjellige sekvenser. Jeg følger de konfliktfylte forholdene mellom diskursens konsekutive tidsforløp og historiens logikk og konsekvens, altså filmfortellingens dynamikk ut fra et klassisk narratologisk ståsted. Videre tar jeg for meg en tredje lesning, kalt en ideologisk og retorisk lesning, hvor jeg studerer filmfortellingens ”forvrengninger” innenfor dens stilistiske rammer. Jeg legger særlig vekt på å beskrive akkurat denne filmens særegenhet.
Med dette som grunnlag fremlegger jeg så, i 4. kapittels konklusjon, mitt forslag om en lesning som baserer seg på konseptene forfølgelse og ofring. Ifølge denne lesningen er filmen en sammenflettet tekst bestående av irreversibilitet og forvrenging, og her går reisen via den poststrukturalistiske narratologi. Jeg peker på Amores perros’ selvmotsigende og eksplosive fremdriftsdynamikk, og det særegne ved de uoverskuelige, audiovisuelle valgene i den ovennevnte analytiske ”razziane”. Jeg gjør med dette oppmerksom på filmens dyptpløyende implikasjoner angående erotiske og livstruende eksistensielle spørsmåler og hvordan den beskriver (og kritiserer skarpt) de sosiale forholdene. I forlengelse av dette viser jeg ”uadskilleligheten” i diskursen som blir presentert for seeren.
I denne foreslåtte fjerde lesningen søker vi å finne en anvendelse av den dynamisk lesning forankret i forfølgelse og ofring. Vi skjelner mellom de forskjellige fortellerstrategiene der Iñarritu lar en rekke ”offerhistorier” skinne gjennom den åpenbare, ”overfladiske” handlingen. I konklusjonen slår vi fast hvordan ”tidsforvaltningen” (valg av temporal rekkefølge) og fortellingens dramatiske kraft, slik regissør González Iñarritu har vevd den sammen, viser de samme klare og kloke tegnene på ”litterærhet” studert av de russiske formalistene allerede på 30-tallet. Dette gjør Amores perros til et eksempel på filmfortellingen ubøyelige, ultimate ”tvetydighet” og på den ubeherskede ærligheten som er hele den seriøse litteraturens (og filmens) overordnede mål.