Abstract
Hovedoppgaven tar for seg den romerske dikteren Catulls carmen 64. Diktet, på 408 heksametriske verselinjer, er det lengste i en samling på 116 dikt, og utgjør sammen med syv andre lengre dikt (carmina maiora eller carmina docta: 61-68) midtpartiet i den overleverte Liber Catulli Veronensis. Diktet er et såkalt epyllion, et epos i miniatyr, og forteller flere mytologiske historier, pakket inn i en kompleks kinesisk-eske-lignende struktur med forvridd kronologi og ulike perspektiver, komplisert av digresjoner, gjengitt tale, flashbacks og flashforwards. Diktet holder leserens oppmerksomhet ved konstant å skifte retning og ved å innføre nye synsvinkler og uventede vrier på kjente myter. Som i en labyrint er det i c. 64 vanskelig å orientere seg. Diktet stiller dessuten høye krav til leserens lærdom. I ekte neoterisk ånd er det fullstappet av lærde allusjoner og selvbevisste knep. Som leser skaper man seg forventninger om hva som skal skje basert på det man på forhånd vet om hendelsesforløp i de mytene som Catull bruker, men det er ingen uttømmende versjoner av mytene som blir servert. Vel så mye av det antatt velkjente innholdet utelates eller alluderes til på aleksandrinsk vis. Likevel får man også følelsen av at det som utelates, og i hvert fall det det alluderes til, er vel så viktig som det som blir fortalt. Partiet mellom versene 50-266 kalles tradisjonelt en ekfrase, det vil si en litterær beskrivelse av et visuelt kunstverk ("en representasjon av en representasjon"). Det som beskrives er et sengeteppe som betraktes under Pelevs' og Thetis' bryllupsfeiring. På teppet er innbrodert historien om Ariadne, forlatt på øya Dia (Naxos) av Thesevs.
Hovedmålet med denne oppgaven er å presentere en lesning av c. 64 som ikke bare ser det som et dikt satt sammen på mer eller mindre vilkårlig vis av to (eller flere) historier, men som heller gjør rede for bruken av ekfrase og for dens plass i diktet, og undersøker hvilke tematiske følger nettopp valget av dette litterære grepet får for lesningen av diktet som en helhet.
Før lesningen presenteres en gjennomgang som ser nærmere på grepet ekfrase på en mer generell måte. Jeg går inn på bruken av begrepet i antikke retoriske håndbøker for å se om deres innsikt, til tross for primært å være rettet inn mot talekunst, kan bidra i måten man leser antikke litterære ekfraser. Så gis en kort gjennomgang av gresk-hellenistiske ekfrastiske verk, fra Homer til Moskhos, som kartlegger noen kjennetegn i bruken av det litterære grepet i gresk diktning før Catull, som danner et grunnlag for å undersøke og forstå hvordan Catull drar nytte av de etter hvert standardiserte ekfrase-topoi. Dernest undersøker jeg, ved hjelp av moderne, teoretiske tilnærminger til ekfrase, den tematikken som dette grepet faktisk viser seg å inneha og som hovedsakelig dreier seg om narrativets grenser, og møtet mellom to representasjonsformer, det verbale og det visuelle. Dette møtet med det visuelle medium som finner sted i en ekfrase bringer med seg en selvbevissthet om språkets medium. Det kan også implisere artistisk selvrefleksjon og en slags språkproblematikk som problematiserer språkets grenser og muligheter i forhold til å "gjenskape" et visuelt kunstverk i tekst.
Oppgavens hoveddel presenterer en tekstnær lesning av hele carmen 64 som går systematisk til verks og følger det vers for vers dit det leder. Fra første stund har jeg i bakhodet det vi har sett om typiske ekfrase-trekk og er på vakt for hvordan disse elementene og problematikken knyttet til dem fordeler seg i hele diktet. Jeg forsøker å få frem noen aspekter av diktets gjennomførte metabevissthet og gå nærmere inn på noen av ekfrasens, men også hele diktets "språkbevisste elementer". Disse er særlig synlige i den gjennomførte fokuseringen i ekfrasen på forholdet mellom beskrivelse og fortelling og mellom verbal og visuell representasjon, men, påviser jeg, også i andre deler av diktet. Lesningen viser en dynamikk som er gjennomgående i diktet, der motsetninger settes opp mot hverandre og undergraves, med ironi og umulig kronologi, og gjør en entydig mening umulig å låse fast.
Jeg finner at diktets tematikk henger sammen med bruken av ekfrase, der den påvist "ustabile ekfrasen" uten sentrum og skaper, som fremstår som det mest ustabile i c. 64, likevel paradoksalt nok utgjør et slags sentrum i diktet. Vi ser at ekfrasen vrenger seg ut i hele diktet, og som et resultat av dette kan ekfrase-topoi og ekfrase-tematikk påpekes i nesten alle deler av diktet. Diktet ser i så måte ut til å gravitere rundt den ustabile teppe-ekfrasen og man føler dens modus og metaforsfære går som en tråd gjennom hele diktet. Denne påfallende spredningen av ekfrase-elementer i diktet, gjør det nærmest umulig å si hvor c. 64's ekfrase begynner og hvor den slutter. Men samtidig gjør det at denne ustabile ekfrasen skaper en slags enhet i diktet; ekfrase-topoi'ene blir et uventet samlende element i dette heterogene diktet.
På denne måten vises at de trekkene og den tematikken som ekfrasen bringer med seg passer inn i et større perspektiv av diktet, og at valget og bruken av ekfrase kan være en tematisk nøkkel til å forstå hele diktet.