Abstract
Denne oppgaven tar utgangspunkt Peter L. Bergers dialektiske kunnskapssosiologi, slik den kommer til uttrykk i The Social Construction of Reality fra 1966 og The Sacred Canopy fra 1967. Målet er å belyse Bergers posisjon i kunnskapssosiologisk tradisjon, på bakgrunn av arven fra klassisk sosiologi og Bergers samtid, USA på 1960-tallet. Berger bygger på elementer fra klassisk sosiologi i sitt prosjekt av en redefinering av kunnskapssosiologien. Bergers fornyelse kan sies å være en humanistisk ansats. Kunnskapen blir sett som konstituerende for den sosiale virkelighet, men det dialektiske perspektivet innebærer at mennesket og samfunn er i en kontinuerlig relasjon, en sosial prosess av kunnskap og virkelighet i gjensidig påvirkning. Dette er et brudd med klassisk kunnskapssosiologisk tradisjon, som generelt har hatt en deterministisk tilnærming til forholdet mellom kunnskap og samfunn i et premiss om at strukturene former vår bevissthet. Berger representerer også en utvidelse av kunnskapsbegrepet – all kunnskap, også hverdagskunnskap, virker i den sosiale konstruksjon av virkeligheten, ikke bare teori.
Bergers prosjekt belyses i denne oppgaven i fire punkter.
I forhold til klassisk kunnskapssosiologi gir Berger kunnskap en ny rolle, den er også konstituerende for vår virkelighet, gjennom kunnskap former mennesket samfunnet. Berger mener dette skjer gjennom en dialektisk prosess, der både kunnskap og sosiale strukturer er formende. I denne dialektiske teorien er det elementer av pragmatisme og fenomenologi.
Berger posisjonerer seg videre mot en funksjonalistisk tendens i sosiologien i sin samtid. Han kritiserer funksjonalismen for virke fremmedgjørende: de sosiale strukturer blir i funksjonalismen oppfattet som autonome størrelser, framfor som produkter av menneskelig aktivitet. Men i følge Berger har ikke samfunnet en egen eksistens, det er snarere avhengig av menneskelig nyskapning, bekreftelse og gjenskapning. Dette skjer gjennom kunnskap, primært språket.
Berger står med dette utgangspunkt i sosialkonstruktivistisk tradisjon. Han representerer en åpning for at vitenskapen også er en sosial konstruksjon, men teorien hans er ikke tydelig relativiserende overfor vitenskap.Dette henger sammen med Bergers metodiske ideal om en form for verdifrihet, et ideal som synes å skape en spenning i Bergers teori, mellom hverdagsmenneske og forsker.
Berger står med sin humanistiske og demokratiserende tilnærming i brytning. I fraværet av et maktperspektiv og en differensiering av kunnskapens stemmer, i en uavklart relativisering av vitenskapen, og i et absolutt utgangspunkt i subjektet med språket som verktøy, skiller han seg fra andre krefter i en ny kunnskapssosiologi.