Abstract
Neorealismen i Italia et sammendrag
1945 innevarslet en ny vår i Italia. Italienerne opplevde ikke bare at krigen tok slutt, men også at den tyske okkupasjonen ble beseiret. Og minst like viktig: den fascistiske æra var over.
Neorealismen er en betegnelse på den bevegelse i italiensk film som var toneangivende mellom 1945 og 1952. Neorealistenes filmer var en reaksjon på fascismen, krigen og okkupasjonen. Og de unge filmskaperne mente den forutgående filmtradisjonens holdning til verden var eskapistisk og retorisk. Politisk sett sympatiserte de med venstresiden, som så mange intellektuelle i Italia. Filmene var tematisk orientert mot vanlige menneskers kår i perioden under og etter krigen, en tid preget av fattigdom, arbeidsløshet og ideologiske spenninger. Ved hjelp av nye stilistiske grep skapte de et enkelt og virkelighetsnært uttrykk. Neorealistene ønsket en intellektuell og politisk oppvåkning i folket.
Bevegelsen er blitt stående som en sentral epoke i filmhistorien. Den har inspirert filmskapere både i Italia og internasjonalt. Filmer som Roma, cittá aperta (1945) av Roberto Rossellini og Ladri di biciclette (1948) av Vittorio De Sica er en del av den filmhistoriske kanon, og i dag er filmene Italias stolthet. Det paradoksale er derfor at neorealismen var en relativt marginal bevegelse. Forholdsvis få filmer fra perioden var rene neorealistiske verk, og filmene ble sjelden publikumssuksesser. Likevel skapte filmene stor debatt. Regissørene ble angrepet fra flere hold. Både myndighetene, Kirken og kommunistene blandet seg inn i prosjektet og forsøkte å styre det. Blant annet vedtok kristeligdemokratene lover som begrenset neorealistenes utfoldelse. Også USA blandet seg inn. Innad i filmmiljøet førtes heftige diskusjoner om hva neorealismen egentlig skulle være. Og debattene om hva neorealismen var er ikke slutt.
Både innledningen til, utformingen av og reaksjonene mot neorealismen er knyttet til bestemte historiske forhold. Derfor er det mulig å skrive idéhistorie med utgangspunkt i filmene fra perioden. Neorealismen og debatten rundt filmene kan sees som en miniatyrmodell av den politiske og ideologiske situasjonen i etterkrigstidens Italia. Det skyldes blant annet filmskapernes ønske om å gjengi virkeligheten mest mulig direkte. Regissørenes tro på og utnyttelse av filmmediets realistiske potensial gjorde båndene mellom den italienske virkeligheten og filmene sterke.
Neorealismen er i stor grad en konstruksjon laget i ettertid, slik alle historiske fenomener i ulik grad er konstruert. Relativt forskjellige regissører laget utfra felles erfaringer i en gitt historisk kontekst filmer som i ettertid fremstår mer homogene enn de egentlig var. Neorealismen innebærer både brudd og kontinuitet, revolusjon og konstruksjon.