Sammendrag
Denne hovedfagsoppgaven omhandler sosiobiologien slik den framsto på 1970-tallet. Sosiobiologien er en biologisk disiplin som studerer sosial atferd hos dyr i et evolusjonært perspektiv. Den inkluderer imidlertid også mennesket, såkalt human-sosiobiologi, og det er disse teorienes innhold og mottagelse jeg beskriver i denne oppgaven. Jeg har tatt utgangspunkt i den amerikanske biologen Edward O. Wilsons versjon slik han utforma den med boka Sociobiology (1975). Denne biografiske avgrensningen falt naturlig fordi Wilson inntok en sentral posisjon både i konstitueringen av sosiobiologien som en selvstendig biologisk disiplin, og som referansepunkt i den kontroversen som raste rundt human-sosiobiologien fra midten av 1970-tallet og utover på 1980-tallet.
For et idéhistorisk blikk er sosiobiologiens påstander om mennesket uløselig knytta til den voldsomme striden de avfødte. Umiddelbart etter unnfangelsen ble disse teoriene stemplet som vitenskapelig tvilsomme og etisk korrupte. Wilson ble framstilt som talsmann for en ekstrem "genetisk determinisme" og det ble hevdet at human-sosiobiologien tjente ideologiske interesser. Sosiobiologien har imidlertid ikke bare overlevd, men ekspandert som moderne forskningsprogram. Samtidig har dens genetiske perspektiver på mennesket oppnådd en påtrengende tilstedeværelse i det offentlige rom. Ironien er derfor at sosiobiologiens dårlige rykte har forfulgt den på tross av dens påfallende suksess.
I denne avhandlingen undersøker jeg dette tvetydige forholdet nærmere. Der det har vært vanlig å hevde at sosiobiologiens kontroversielle status primært må tilskrives teorienes innhold viser jeg at dette inntrykket må ses i lys av den mottagelsen human-sosiobiologien fikk på 1970-tallet. Wilsons kobling av menneskelig atferd og genetikk brøt radikalt med den rådende vitenskapelige konsensus som hadde dannet seg rundt mennesket som vitensobjekt. Dessuten vekket sosiobiologien assosiasjoner til politiske utslag av tidligere forsøk på å naturalisere mennesket i form av sosialdarwinisme og nazistisk rasebiologi. I mellomtiden har det skjedd en kraftig forskyvning i synet på menneskets biologi. Den konteksten Wilsons teorier framsto som ekstreme i har derfor endra seg. Dette skiftet åpner for en nytolkning av den tidlige sosiobiologien som jeg følger opp ved å foreta en nærlesning av Wilsons teorier. Videre forklarer jeg avstanden mellom mine tolkninger og det overleverte bildet av den tidlige sosiobiologien ved å vise hvordan resepsjonen var betinget av de moderne menneskevitenskapenes paradigmatiske struktur og etterkrigstidas vitenskapspolitiske tabu mot biologiseringer av mennesket.
Samtidig plasserer jeg sosiobiologien i en større kontekst. På den ene siden viser jeg at disse teoriene har sine røtter i 1800-tallets teorier om atferd og evolusjon, og hvordan denne kunnskapen kom til å gå tapt både i vitenskapene om mennesket og i de generelle atferdsstudiene ved overgangen til 1900-tallet. På den andre siden viser jeg at sosiobiologien inngår i en naturalistisk trend hvor mennesket etter en kortvarig dvale på nytt har trådt fram som en biologisk figur. I begge tilfeller ser det ut til å dreie det seg om endringer i evolusjonsteoriens legitimitetsområde. Spørsmålet blir om dette kan framstilles som paradigmeskifter i vitenskapene om mennesket. Et momentet til ettertanke er at forsøkene på å definere naturalismen ut av det moderne prosjekt på 1900-tallet synes å ha slått feil.