Sammendrag
Sammendrag
I Sociobiology: The New Synthesis (1975) introduserte Edward O. Wilson sin naturalistiske tilnærming til mennesket og moralen. Boken hadde i første rekke som mål å etablere nye teoretiske rammer for studiet av sosial atferd blant dyr. Men i siste kapittel antydet Wilson at de samme forklaringsmodellene også kunne benyttes på mennesket. I lys av moderne genetiske teorier om altruisme og samarbeid, var ikke menneskets moralitet lenger et mysterium. Våre følelser av rett og galt var simpelthen et resultat av evolusjonen på lik linje med anatomiske trekk. Ifølge Wilson var det derfor på tide å brobygge kløften mellom er og bør og la biologien tilføre etikken et vitenskapelig fundament.
Oppgaven har til hensikt å undersøke de historiske forutsetningene for Wilsons evolusjonære etikk . Analysen tar utgangspunkt i Darwins tenkning og forfølger resepsjonen av hans ideer. I Origin of Species (1859) antydet han at evolusjonsteorien var relevant for forståelsen av mennesket. Og i senere verk forsøkte han å påvise at både menneskets intellekt og moralfølelse hadde sin opprinnelse i dyrs mentale egenskaper og sosiale instinkter. Min intensjon har vært å etterspore de teoretiske utfordringene og uløste problemene innenfor den darwinistiske tradisjonen, og på den måten belyse Wilsons vitenskapelige ambisjoner.
Ved å studere Darwins ideer i kontekst av 1800-tallets evolusjonisme, utilitarisme og naturteologi, har jeg forsøkt å definere kjerneideene i det darwinistiske synet på evolusjon, moral og atferd. I den forbindelse har jeg også villet vise hvordan Darwin markerte et brudd med tradisjonelle kreasjonistiske og teleologiske forestillinger. For å undersøke i hvilken grad darwinismen fikk betydning og gjennomslag, har jeg sett nærmere på den umiddelbare resepsjonen. I kjølvannet av Origin fulgte en heftig debatt om menneskets plass i naturen. Selv om mange godtok at menneskets kropp var frembrakt gjennom mekanistiske prosesser, var det de færreste som aksepterte at sjelen skulle ha blitt til på samme vis. Og selv om evolusjonen som sådan etter hvert ble et allment akseptert faktum, eksisterte det en grunnleggende uenighet de evolusjonære mekanismene.
At Darwins evolusjonssyn på ingen måte var enerådende i 1800-tallets evolusjonisme, ble tydelig i forbindelse med Spencers evolusjonære etikk og den komparative psykologien til George Romanes og Conwy Lloyd Morgan. Selv om flere aspekter ved darwinismen ble videreført, var det sentrale elementer som også ble ignorert eller forkastet. Rundt århundreskiftet ble darwinismen gjendrevet på alle fronter. Som følge av mendelismen oppkomst ble teorien om naturlig seleksjon tilbakevist. Moralfilosofene på sin side erklærte den naturalistiske etikken som logisk ugyldig. Og med behaviorismens gjennombrudd ble biologiske perspektiver på atferd betraktet som irrelevante. Først i 1930-årene fikk darwinistisk evolusjonsteori nye forutsetninger i kraft av Den moderne syntesen. Samtidig gjenreiste etologien det evolusjonære studiet av atferd. For Wilson ble det dermed mulig gjenoppta en naturalistisk tilnærmingen til mennesket og moralen.