Abstract
Som innledning til debatten mellom Habermas og Sennett om den moderne offentlighetens fremvekst og forfall beskriver jeg hvordan offentligheten først fremsto som et tema i det 20. århundrets sosialfilosofiske diskurs. Dette gjør jeg ved å belyse den idéhistoriske tradisjonen offentlighetsdebatten knytter an til og den sosiale og politiske konteksten de første offentlighetsteoretikerne reagerte på. I denne sammenhengen presenterer jeg teorien om kulturindustrien som ble forfattet av Habermas´ forgjengere innen kritisk teori, Max Horkheimer og Theodor W. Adorno, en teori Habermas bygger videre på i Borgerlig offentlighet, som tematiseres i oppgavens første hoveddel. I dette verket fletter Habermas teorien om kulturindustrien inn i en studie av det moderne samfunns strukturelle utvikling fra opplysningstiden til vår egen tid. Offentlighetens historie blir her presentert på bakgrunn av sosiale, økonomiske og politiske endringer med betydning for områdene for det private og det offentlige og Borgerlig offentlighet har blitt stående som selve referanseverket i litteraturen om offentligheten. Først etter Habermas har offentlighet blitt et yndet studieobjekt for andre forskere og forfattere, derfor trekker jeg inn noen kritiske innvendinger fra Borgerlig offentlighets resepsjonshistorie for å gi et litt utvidet bilde av offentlighetsdebatten. I denne sammenhengen introduserer jeg Sennett, som kritiserer og posisjonerer seg i forhold til Habermas, før jeg i avhandlingens andre hoveddel redegjør for offentlighetsteorien i The Fall of Public Man. Her presenteres også offentlighetens historie på bakgrunn av endringer av sosiologiske strukturer av betydning for områdene for det private og det offentlige. Men Sennetts strukturbegrep skiller seg fra Habermas´ ved å ekskludere politiske forhold og inkludere permanente forestillingsmønstre ved siden av økonomiske faktorer. Og der områdene for det private og det offentlige blir tematisert som sfærer i en studie som knytter an til økonomi, jus og statsvitenskap hos Habermas, belyser Sennett områdene som arenaer for sosial interaksjon i en studie som knytter an til fag som teatervitenskap, urban historie, kulturhistorie, arkitektur og sosialpsykologi. Begge forfatterne pretenderer å forklare den moderne offentlighetens historie og deres studier har, til tross for sine forskjeller, opplagte fellestrekk. Ikke desto mindre vil jeg avslutningsvis vise at de to teoriene ikke er komplementære, men inkompatible på grunn av ulike kommunikasjonssosiologiske prioriteringer. De to offentlighetsteoriene utfyller hverandre ikke, men presenterer to syn på samme sak, den moderne offentlighetens fremvekst og forfall.