Abstract
Et viktig bidrag fra omsorgsetikken er fokuset på at en mangel på relasjonell omsorg kan føre til smerte og lidelse. Hvordan vi opptrer over for hverandre i relasjoner, er på denne måten et etisk anliggende. I omsorgsetikken er ikke aktøren først og fremst ansvarlig overfor abstrakte prinsipper eller konvensjoner, men ansvarlig i forhold til de konkrete medmennesker hun relasjonelt er forbundet med og som blir berørt av hennes handlinger. Jeg skal i dette essayet problematisere aspekter ved Tove Pettersens begrep moden omsorg. Tradisjonelt sett er det å yte omsorg blitt sett på som en altruistisk handling. Moden omsorg derimot, innebærer at det er en gjensidighet og en balanse mellom omsorgen en gir seg selv og andre. Begge parter anses som like viktige og deres interesser er prinsipielt likeverdige. Premisset for at det innen moden omsorg kan kalles en omsorgsrelasjon er at der er en gjensidighet. Men hva består gjensidigheten av og kan den graderes? Jeg vil gjennom en tolkning av det modne omsorgsidealet vise at idealet rommer tre underidealer, som hver for seg sier noe om hva gjensidigheten kan bestå av. Underidealene representerer også ulike grader av gjensidighet, og ulike former for respons. Innen profesjonell omsorgsutøvelse er det som regel asymmetriske relasjoner, det vil si at det ikke er en likeverdighet mellom partene når det gjelder blant annet makt og ressurser. At det er en asymmetri i relasjonen kan gjøre det vanskelig å oppnå en gjensidighet. Asymmetriske omsorgsrelasjoner hvor mottaker avviser omsorgen, er relasjoner som utgjør en utfordring for det modne omsorgsidealet siden det legger så stor vekt på gjensidighet. Spørsmålet er om moden omsorg, som fordrer gjensidighet, fortsatt kan være et ideal i asymmetriske relasjoner hvor det er en minimal grad av gjensidighet.