Sammendrag
Platon introduserer en ny type gud i sin Timaios, en skapende gud som skiller seg fra de samtidige, homeriske gudene blant annet ved at denne er god og fri fra sjalusi. I Lovene presenteres det et gudsbevis som baserer seg på bevegelse og sjel. Jeg hevder i min oppgave at fellestrekket mellom de to dialogene er det rasjonelle, og at det guddommelige derfor må være noe rasjonelt.