Abstract
Mulige verdener som verktøy i filosofiske teorikonstruksjoner har på ny fått vind i seilene. I denne sammenheng undersøker jeg en av de mest kontroversielle forslagene til en slik metafysisk teorikonstruksjon - modalrealisme. Oppgaven er en kritisk gjennomgang av David Lewis påstand om at vi kan slutte oss til mulige verdeners konkrete eksistens. Sett i lys av Kripkes referanseteori søkes det å belyse hvilke omkostninger som oppstår ved å anta Lewis tese om modalrealisme. Kripkes kritikk til Lewis motstykketeori som forutsetning for modalrealismens effektivitet svekker denne tesen. I tillegg tjener Kripkes kritikk til å belyse andre strukturelle problemer som forekommer generelt i anvendelsen av mulige verdener som verktøy i en filosofisk teorikonstruksjon. Oppgaven tar også for seg en annen av Lewis tidlige kritikere, Tom Richards. Richards reiser en viktig epistemologisk innvending til modalrealisme spesielt og argumenterer for at den ikke er et effektivt, semantisk verktøy for analyse av modale kontekster. Sammen med kritikken som kan reises mot modalrealisme innenfor rammen av dens egen teori, søkes det å konkludere med hvorvidt denne tidlige kritikken samlet er tilstrekkelig for å innvende mot modalrealisme som en slutning til den beste forklaring.
Abstract
With this critical survey of David Lewis’ modal realism, I argue on the background of Saul Kripke’s new theory of reference. I claim that modal realism does not appear to be the best of all possible candidates for a metaphysical theory. Modal realism relies on counterpart theory for its benefits. Through my work I have studied and presented relevant criticism in order to show that this theory seem to have severe implications for modal realism in general.