Sammendrag
Fortvilelse, et positivt aspekt ved mennesket? I lys av Kierkegaard, Sartre og Beauvoir.
Kierkegaard skriver at fortvilelsen både er en fordel og en mangel (Sygdommen til døden, 2003, s. 174), og jeg ønsker å ta utgangspunkt i dette utdraget når jeg tar for meg min tolkning av Kierkegaards konsept om fortvilelse som et positivt aspekt ved mennesket. Jeg vil fokusere på forståelsen av at mennesket er motsetningsforhold, da jeg mener det er grunnlaget for å vise at fortvilelse er et essensielt aspekt ved mennesket. Jeg mener å vise at det nettopp er fordi mennesket er motsetningsforhold at den menneskelige eksistens innebærer fortvilelse. Fortvilelse er mangel, i den forstand den er et resultat av at menneskets eksistens er endelig, begrenset og tilværelsen motsigelsesfull. Likevel, kan den få et positivt aspekt om mennesket gjør seg bevisst på å være motsetningsforhold, og vil på den måten kunne forholde seg til seg selv. I denne selvbevisstheten ligger muligheten til å overskride sine begrensninger i kraft av at mennesket er ånd. Som del av to verdener, den jordlige og den åndelige, har mennesket en sjelelig del som muliggjør for denne overskridelsen. Kierkegaard skriver at tro er den evige motgift mot fortvilelse (2003, s. 196), og tro er på den måten løsningen på fortvilelsen. Med troen kan fortvilelsen derfor oppløses, og Kierkegaard vender dermed fortvilelsen over til å være et positivt aspekt ved mennesket da det nettopp muliggjør for at mennesket kan overskride sine begrensninger. I lys av dette mener jeg at Kierkegaard innehar et positivt menneskesyn. Til forskjell fra Kierkegaard, mener jeg at Sartre har et pessimistisk menneskesyn. Sartre mener at streben er et essensielt aspekt ved mennesket, og dette innebærer at mennesket er i evig streben etter fullkommenhet, i ideen om Gud. I følge Sartre, er det en unyttig streben da Gud ikke finnes, og mennesket er derfor i en håpløs streben mot intet. Et tredje syn, representert av Beauvoir, presenterer derimot et svært opportunistisk syn på mennesket. Jeg mener at hun kan sammenlignes med Kierkegaard i lys av at fortvilelse er et positivt aspekt ved mennesket. I motsetning til Sartre mener Beauvoir at streben er utviklende. Jeg mener derfor at hun har en sekulær relasjon til Kierkegaard, men at hun løser et eksistensielt problem uten Gud. Mens Kierkegaard finner løsningen på fortvilelsen i tro/tiltro til Gud, gjør Beauvoir det samme uten å ha en religiøs tilknytning. På den måten mener jeg at hun skiller seg fra Sartre på tross av at de begge representerer en ateistisk eksistensialisme. Jeg ønsker å vise at Kierkegaard og Beauvoir har et positivt menneskesyn som de løser på forskjellige måter, til forskjell fra Sartre som ser eksistens som en håpløs streben mot intet.