Abstract
Kuratorrollen har den siste tiden vært preget av en tilnærming som beskriver den som singulær meningsprodusent. Begreper som "kunstner-kurator", "metaforfatter", "metakunstner" og auteur har vært brukt for å beskrive en kurator som arbeider aktivt med meningsproduksjon gjennom de kuratoriske strategiene. I denne oppgaven argumenterer jeg for at slik begrep gir en for snever tilnærming, ettersom jeg mener fremveksten av en slik rolle er knyttet kuratorens relasjon til kontekst; til kunstneren, til kunstverket, institusjonen, samfunnet og til betrakteren.
Jeg vil vise hvordan tilnærmingen til kuratoren som singulær forfatter blir spesielt problematisk i noen type prosjekter eksemplifisert av KBH Kunsthal (2005 - 2006) og Curating Degree Zero (1999/2003 - ) kuratert av Jacob Fabricius og Barnaby Drabble/Dorothee Richter. Med utgangspunkt i Roland Barthes Litteraturens nullpunkt og Walter Benjamins "The Author as Producer" redegjør jeg i denne oppgaven for hvordan jeg mener begrepet kuratoren som produsent gir en bedre forståelse av vår tids kuratorrolle. En slik tilnærming gir imidlertid nye utfordringer; en kuratorrolle som er en del av en institusjonskritisk praksis og som gjennom kuratorisk og institusjonell selvrefleksjon anvender kuratorrollen til å iscenesette forhold nettopp i kraft av sin egen rolle som kurator. Dette er en ny praksis, som henter strategier fra både kunstnere og utstillingsmakere fra historien. Men hva betyr dette? Konsekvensen av en slik praksis er en utvidelse av det rom der kunstner og kurator kan produsere mening. Men også en endret status og makt for kuratoren - en person som kan sette agendaen for den generelle kunstneriske diskursen.