Sammendrag
Oppgaven er orientert om å undersøke den amerikanske kunsthistorikeren Amelia Jones' metode med fokus på feministiske implikasjoner. Utgangspunktet er det siste kapitlet i hennes bok Body art: Performing the subject fra 1998 –– ”Dispersed subjects and the demise of the ’individual’: 1990s bodies in/as art.” I denne teksten undersøker Jones kroppsorientert kunst i 1990 årene opp mot en samtidig kontekst hvor subjektet på ulike måter iscenesettes og formuleres som oppløst og partikulært. Mitt prosjekt handler dels om å analysere Jones’ strategiske handlinger og engasjement i denne prosessen opp mot hennes teoretiske referanser. Videre i oppgaven diskuterer jeg disse metodologiske aspektene i forhold til to dominerende begrep om feministisk praksis innenfor kunstfeltet. Med utgangspunkt i et tverrfaglig perspektiv betyr det at jeg kartlegger Jones' metode i forhold til ulike disipliner innenfor kunstfeltet som; kunstteori, -praksis, -historisk praksis, -kuratering og -kritikk.
Min erfaring er at utviklingen av feministiske strategier innenfor kunstfeltet ofte blir sortert som to polariserende retninger. På den ene siden som en ”første generasjon” feministisk kritikk av kunsthistorien og som viser til aktører som var aktive fra slutten av 1960 årene. Dette fremstilles da som en vendning som er opptatt av kropp og identitet ut fra spesielt kvinners erfaringer. På den andre siden avløses denne bevegelse fra slutten av 1970-årene av en såkalt ”andre generasjon” feministisk kritikk. Disse aktørene baserer seg på tverrfaglige og postmoderne teorier hvor ”kvinnen” og ”kvinnelighet” som feminismens fremste subjekt kritiseres og oppløses.
Jeg viser hvordan Jones’ metodikk i likhet med den første generasjonen feminister tar utgangspunkt i kropp og begrep om femininitet som middel til å undergrave patriarkalske makthierarkier innenfor tradisjonelle kunstsystem, og hvordan hun i samsvar med den andre generasjonen feminister underbygger og legitimerer sitt feministiske ståsted med referanse til tverrfaglig teori. På bakgrunn av dette konkluderer jeg i oppgavens avsluttende kapittel at Jones til forskjell fra disse forgjengerne ikke bare problematiserer kvinners identitet i lys av forskjellige identitetsaspekt, men at hun åpner for en videre forståelse av feminismens subjekt, uavhengig av biologiske –– men ikke kroppslige tegn på kjønn. Forstått som en strategi som er innstilt for å synliggjøre identitet på subjektets historisk betingede, kulturelle og sosiale premisser snarere enn overordnede identitetskategorier, kobler jeg avslutningsvis Jones’ strategi til hennes begrep om ”parafeminisme”. Parafeminisme er et begrep som Jones har utviklet flere år senere i relasjon til Pipilotti Rists videoinstallasjoner i boken Self/image: Technology, representation and the contemporary subject fra 2006. Konklusjonen er at Jones, i utveksling med andre, produserer partikulære begrep om subjekter/objekter som problematiserer patriarkalske maktstrukturer, snarere enn å formulere normative og endelige svar på spørsmål om feminismens subjekt.