Sammendrag
Sammendrag
Denne avhandlingen undersøker den meningsproduserende strukturen i Jannis Kounellis’ verk. Kounellis’ kunst oppfattes som dialektisk og tvetydig, og dette undersøkes med utgangspunkt i begrepene teatrikalitet og åpenhet.
Innledningsvis gjøres det rede for de sentrale tekniske aspektene hos Kounellis og særlig i forbindelse med romaspektet som her anses som det mest sentrale.
Kounellis beskriver sin kunst som teatrikalsk, og for å undersøke dette anvendes Michael Frieds begrep theatricality. Det viser seg at Frieds teatrikalitet må omdefineres for å kunne anvendes i Kounellis’ installasjoner. Det konkluderes med at teatrikalitet må defineres som en samlebetegnelse for alle typer relasjoner mellom objektene i et kunstverk som kan inkludere betrakteren i verket. Hos Kounellis kan teatrikalitet også forstås som en etterligning av teaterkunstens kjennetegn. Det vises til en videre sammenheng mellom Kounellis, Caravaggio og Picasso ved at teatrikalitet blir knyttet til en dialektikk mellom fiksjon og virkelighet. Betrakteren pendler kontinuerlig mellom subjektiv og objektiv lesing, hvilket medfører en ambivalent opplevelse av verket.
Avhandlingen viser videre til at verkets dialektikk og betrakterens ambivalens etterfølges av tvetydighet. I lys av Umberto Ecos teori om åpenhet betraktes Kounellis’ tvetydighet som en ny måte å strukturere kunstverkene på, og som et resultat av en ny måte å se og forstå verden på som kjennetegner 1900-tallets kunst og kultur. Samtidskunst, inkludert Kounellis’ kunst, preges av en meningsproduserende struktur som karakteriseres av fravær av mening. Det åpne verket, i motsetning til tradisjonelle kunstverk, fører betrakteren til en posisjon der han selv må finne mening med verket. Verket betraktes som uferdig, og måten det kan fullføres på er et subjektivt valg og en kilde til estetisk glede.