Abstract
I denne oppgaven har jeg diskutert Karen Holtsmarks malerier fra perioden mellom 1929 og 1968, i lys av mellom- og etterkrigstidens konstruktive formalisme og den skandinaviske forståelsen av surrealismen.
Holtsmark utviklet en betydelig fascinasjon for geometrisk basert billedkunst da hun i årene mellom 1927 og 1937 gikk i lære hos Axel Revold, Georg Jacobsen og Amédée Ozenfant. Interessen for konstruktiv billedbygning førte til at hun avstod fra å hengi seg til surrealismens uredigerte, ubevisste arbeidsmetoder da hun ble kjent med den danske surrealisten Vilhelm Bjerke-Petersen i løpet av studietiden. Samtidig vitner flere av Holtsmarks malerier om at hun ønsket å gi uttrykk for temperament og følelser ved hjelp av sterke, til dels ukontrollerte farger og former. Under veiledning av Henrik Sørensen, og i møte med surrealismens banebrytende idéer, fikk intuisjonen og fantasien slippe til i den skapende prosess.
Kunstnerens politiske engasjement og pragmatiske sinnelag, satte likevel en klar begrensing i forhold til å forsvinne inn i en privat verden når hun skulle formidle viktige tanker og stille samfunnskritiske spørsmål. Holtsmark ville belyse arbeiderens og spesielt kvinnens livsvilkår og muligheter, i et formspråk som ikke strakk seg over vanlige menneskers forståelseshorisont.
Bildene hennes kan dermed sies å ha oppstått i skjæringspunktet mellom logiske, virkelighetsorienterte analyser og en mer fantasifull, spontan tilnærming til maleriet.