Abstract
SAMMENDRAG
Norsk hagekunst under funksjonalismen
Ideologisk bakgrunn og estetisk praksis i hager og parker
Oppgaven behandler det funksjonalistiske hage- og parkuttrykket i Norge på 1930-
tallet.
I første del presenteres bakgrunnen for park – og hagesakens nye status i Norge tidlig på
1900-tallet, og de internasjonale hagefaglige strømningene som påvirket miljøet i
mellomkrigstiden. Videre behandles fagbakgrunn, miljø, og ideologiske ståsted for fem
sentrale norske hagearkitekter. De som presenteres er Marius Røhne (1883-1966), Olav
L.Moen (1887-1951), Harald Hindhamar (1899-1982), Eyvind Strøm (1899-1988) og Karen
Reistad (1900-1994). Ideologien analyseres med spesielt henblikk på nyttekrav og estetiske
aspekter.
I andre del analyseres to eksisterende grøntanlegg fra Oslo, Torshovdalen park og en
villahage fra Vinderen, begge anlagt på slutten av 1930-tallet. Beskrivelser og analyse viser
hvordan den funksjonalistiske ideologien materialiserte seg i hagearkitektenes arbeider. De
utvalgte anleggene representerer de to viktigste kategoriene av grøntanlegg på 1930-tallet, og
er skapt av sentrale hagearkitekter fra tiden. I tillegg er begge anleggene godt dokumentert, og
ved sammenligning med samtidige norske anlegg framstår de begge som representative.
I analysen sammenlignes de utvalgte anleggene med samtidige hager og parker.
Oppgaven viser at den funksjonalistiske ideologien fikk innpass i hagekunsten allerede rundt
1930, og at den første generasjonen av norske hagearkitekter var godt oppdatert på fagets
internasjonale utvikling. Analysene av anleggene viser også at anleggene gjenspeiler
nordmenns sterke forhold til naturen. Funksjonalismens romantiske understrømninger gjør
seg tydelig gjeldende ved at elementer fra uberørt natur, arbeides sammen med modernismens
krav til enkel og hensiktsmessig utforming. Parkuttrykket er gjennomgående mer stilisert enn
privathagenes uttrykk, men respekten for stedegne kvaliteter er et fellestrekk for den nye
norske hagekunsten.