Abstract
Denne masteroppgaven undersøker bruken av urdu som redskap for ideologi i pakistansk skole. Den er basert på sosiolingvistikk, tekst- og læreboksanalyse. Kunnskap om verdier i pakistansk skole er viktig, særlig fordi tre fjerdedeler av norsk-pakistaneres ekteskap inngås med noen som har sin skolegang derfra. Det er verdiskiller mellom Pakistan og Norge, særlig i synet på viktigheten av religion, men det er også en del likheter i oppfatninger, for eksempel omkring familie og arbeid.
Hvordan bidrar elitens bruk av ideologi i språk- og skolepolitikk til å opprettholde klasseforskjeller? Oppgaven drøfter ulike skoletyper og deres verdier, som i høy grad er basert på islam og nasjonsbygging. Hvordan ble det slik? På 1970-tallet fikk general Zia ul-Haq støtte fra det fundamentalistiske partiet Jama’at-e Islami. Det medførte islamske reformer i samfunn og skole, som er opprettholdt til dato. Skolen detaljstyres via læreplaner, eksamen og godkjenningsordningen for lærebøker. Menneskerettigheter og likestilling mellom kjønnene har man først nå begynt å snakke om i pakistanske plandokumenter.
Det er stort sett fakta og verdier fra statlige lærebøker som gjelder, uansett hva slags skole man går på. Lærebokforfatterne har for eksempel instruks om å inngi en positiv holdning til å ofre sitt liv for landet eller religionen, som betraktes som samme sak. Ingen av instruksene går på å oppmuntre til egen læring eller å tenke selvstendig.
I analysen av urdulesebøkene fra 1.-5. klasse fra 1999 er 30 % av stykkene om islam, 13 % om Pakistan og 9 % om moral. De uttrykker tradisjonelle og patriarkalske verdier. Moralske stykker er overveiende opptatt av rettigheter og plikter overfor familien og landet, og av religiøse plikter. Det brukes ideologiske utsagn og fordreide fakta som i øvrige lærebøker i pakistansk skole. Analysen avdekker også at det brukes et spekter av indoktrinerende virkemidler i språket.
Promoteringen i Pakistan av urdu som muslimenes språk og utilstrekkelige engelskkunnskaper også i noen engelskspråklige skoler, er hindringer for kontakt med verden utenfor. Faget pakistankunnskap erstatter historie og geografi. Det bidrar til et innadvendt fokus, og gir spillerom for ideologi og indoktrinering.
En konsekvens er at norsk skole bør utvise en viss omtanke i undervisning til norsk-pakistanske barn særlig om verdier som nasjon/språk og religion, siden pakistansk skole ser de to som ett og det samme. Myten om Pakistan slik den undervises i Pakistan er ikke kompatibel med historie om Pakistan skrevet i vesten. Et bevisst fokus overfor slike verdier vil muligens ha betydning for denne gruppens følelse av integrering i Norge.