Sammendrag
Denne oppgaven handler om boligens betydning i Japan. Japan ble et samfunn av boligeiere i årene etter andre verdenskrig, grunnet en målrettet offentlig boligpolitikk. I dag er boligen et av velferdsstatens viktigste goder, og familiens viktigste velferdsprodukt. Med utgangspunkt i statsviteren Esping-Andersens tre velferdsregimer, har jeg i denne oppgaven forsøkt å sette boligen inn i et velferdsperspektiv. Samtidig drøftes kjennetegn ved boligetablering i Japan, Norge og Italia. I tillegg til å omhandle Japan, vil en mindre del av oppgaven sammenligne Japan med Norge og Italia. Mange faktorer påvirker unges muligheter til å etablere seg i egen bolig. Oppgaven er besvart ved å redegjøre for, og drøfte, offentlige velferdsordninger, familien som velferdsprodusent, demografi og generelle trender i samfunnet. Familien er ikke lenger eneste velferdsprodusent, og generasjonene kan nå leve økonomisk uavhengig av hverandre. Men konfusianismens lojalitet mot foreldre, gjør at det i Japan fortsatt er vanlig å bo med gamle foreldre, slik det var i Norge til langt ut på 60-tallet. Forskning har vist at økte offentlige ytelser i form av barnebidrag og alderspensjon fører til økte private overføringer, og solidaritet heller enn avstand. Arv og generasjonsbolig har fortsatt en sentral betydning i Japan, dog noe synkende. Det mest påfallende fenomenet i Japan, så vel som i Italia er parasite singles . Fenomenet fører til en utsettelse av egen familieetablering, færre barnefødsler, og det resulterer i at gjennomsnittsalderen for førstegangskjøpere stiger.