Sammendrag
Oppgaven er en holistisk kartlegging av scenekunstformidling i lys av scenekunstprosjektet Operasjon Almenrausch, som er produsert og formidlet gjennom Den kulturelle skolesekken. Den kulturelle skolesekken har potensial til å heve kvaliteten og statusen på scenekunst for barn og unge, og oppgaven har tatt form gjennom et ønske om å undersøke utfordringene og potensialene i ordningen.
Ved bruk av variert teori, inkludert Willmar Sauters teorier om en teatral event og Hans-Thies Lehmanns teorier om det postdramatiske teater, har jeg undersøkt scenekunstprosjektets formidlingsprosesser og formidlingsstrategier gjennom en kontekstanalyse, en prosjektanalyse, en forestillingsanalyse og en resepsjonsanalyse. Scenekunstformidling for barn og unge gjennom Den kulturelle skolesekken innebærer et dilemma mellom kunst og skole, eller kunstopplevelse og kunstopplysning. Dette dilemmaet vises i samtlige ledd i scenekunstformidlingen. I den sammenheng trengs det en nyorientering, som blant annet innebærer at barns kompetanse til å vurdere estetiske opplevelser taes på alvor. I forbindelse med Den kulturelle skolesekken hviler mye av dette ansvaret på lærerne, de bør i større grad bevisstgjøres sin rolle som kulturbærer overfor elevene. Det viser seg at kunstfaglige og barnefaglige profesjoner kan ha stort utbytte av hverandre for å utvikle ordningen.
Dagens postdramatiske scenekunst, slik Operasjon Almenrausch er et eksempel på, har på mange måter vokst ut av de tradisjonelle rammene de forsatt forstås ut fra, både i skoleverk og fylkeskommune. I de fleste sammenhenger organiseres kunstlivet og scenekunstformidlingen
i tradisjonelle og stabile organiseringsformer. I oppgaven oppfordres det derfor til en pragmatisk holdning til scenekunstformidling, som kan åpne opp for en mangfoldig og inkluderende tilnærming til formidlingsstrukturer og formidlingsstrategier. Med fokuset rettet
mot en dialogbasert formidlingspraksis kan Den kulturelle skolesekken virkelig nå sitt fulle potensial.