Abstract
Denne oppgaven tar utgangspunkt i den svenske barneteaterregissøren Suzanne Ostens utsagn ”Teatern er trovärdig först när den är som mest teatral”, og ser på forholdet mellom teatralitet og troverdighet i Suzanne Ostens barnetragedier. Bakgrunnen for oppgaven er et ønske om å komme med konstruktive forslag til hvordan man kan heve kvaliteten i barneteater generelt. Jeg mener at et barneperspektiv er fraværende i mange norske teaterproduksjoner for barn.
I oppgavens første del ser jeg nærmere på begrepet troverdighet. Jeg konstaterer at en troverdig opplevelse forutsetter en troverdig kommunikasjon mellom scene og sal. Jeg viser videre at opplevelsen av barnetragedier kan forstås i lys av Aristoteles´ begreper katarsis og hedoné. Jeg hevder også at barn er i stand til å absorbere komplekse problemstillinger i teatret, så lenge det tas hensyn til at de ser teater på en annen måte enn voksne. Deretter definerer jeg teatralitet ved å se det i et teaterhistorisk perspektiv. Jeg tar utgangspunkt i reteatraliseringen, og viser hvordan skuespilleren sto i sentrum for et teater preget av handling og åpen fiksjonskontrakt. Videre ser jeg på Faith Guss´ teorier om forholdet mellom barns dramatiske lek og teater. Her argumenterer jeg for at teatralt teater kan betraktes som en særlig leken teaterform. Ved å ta utgangspunkt i Hans-Georg Gadamers teori om play viser jeg også hvordan opplevelsen av teatralt teater kan sammenlignes med opplevelsen av lek.
I oppgavens siste del analyserer jeg Ostens forestillinger Medeas barn (1975) og Flickan, mamman och soporna (1998) med henblikk på funnene jeg har gjort i oppgaven. Min konklusjon er at forestillingene på mange nivåer har fellestrekk med barns dramatiske lek, og at de således er særlig egnet til å kommunisere med et barnepublikum. Slik finner jeg belegg for å hevde at teater som jobber utfra et barneperspektiv på både innhold og uttrykksform, vil kommunisere særlig godt med barn. Dette er et fordelaktig utgangspunkt for en troverdig opplevelse. Motsatt vil fraværet av et barneperspektiv stå i veien for en slik erfaring.
Å ta barn på alvor i teatret handler med andre ord om å finne et kunstnerisk uttrykk som forholder seg til forskning på barns resepsjon. Det handler også om å ikke undervurdere barns evne til komplekse sammenhenger og alvorlige tema.