Sammendrag
Klimakonferansen i København i 2009 fikk stor mediedekning, og det var knyttet store forventninger til utfallet, fordi forhandlingene skulle ha avsluttet Baliveikartets to forhandlingsspor, og bestemt Kyotoprotokollens neste forpliktelsesperiode. I etterkant av
konferansen la landene skylden på hverandre for at det ikke ble noen bindende avtale.
I denne oppgaven startet jeg med et ønske om å forstå Kinas standpunkter under konferansen. For å bedre forstå Kinas posisjon, undersøkte jeg tre kinesiske aktørtypers holdninger til klimaforandringer, så vel som til selve forhandlingene. Aktørtypene er forskere, frivillige miljøorganisasjoner samt nettdebattanter fra Sterk nasjon-forum. Robert D. Putnams teori om tonivåspill ble brukt som teoretisk rammeverk. Jeg fant at det var en utbredt holdning til at klimaforandringer er alvorlige og reelle, og må behandles deretter. Aktørtypene gav også uttrykk for stor støtte til kinesiske myndigheter.
I København framholdt Kina at prinsippet om felles, men differensiert ansvar måtte være ledende for alt samarbeid. Rett før konferansen annonserte Kina egne frivillige utslippsreduserende tiltak, og dette representerer en holdingsendring. Tidligere har Kina stilt seg negativ til at utviklingslandene skal påta seg tiltak.
Ved bruk av Putnams teori avdekket jeg at de kinesiske aktørene hadde mindre å si for Kinas vinnermengde, og at det politiske systemet muliggjør at vinnermengden i stor grad fastsettes av relevante organer i statsapparatet. I København brukte Kina sine frivillige
utslippsreduserende tiltak strategisk, for å motvirke forsøk fra andre land på å øke Kinas vinnermengde.