Abstract
Avhandlingen er en undersøkelse av humor i et arbeidsmiljø. Formålet er både å kartlegge en tradisjon, og å se på hvordan humorutvekslingen fungerer i forhold til arbeidsmiljøet. Materialet jeg har basert meg på er todelt. Den ene delen er en innsamling, Muntre jernbanehistorier, utgitt av overkonduktør Syver Mæhlum i 1948. I tillegg kommer 7 intervjuer med pensjonerte jernbanefolk og et tilsendt båndopptak med historier, alt gjort i 2002 på Østlandet. Materialet dekker slik sett en periode fra 1900 til ca 1980. Jeg ser humor som en kommunikasjonsform, og i dette ligger det at å bruke humor er å kommunisere noe. Arbeidsmiljøet ved NSB kan forstås som et kollektiv som deler samme referanseramme, og hovedvekten i analysen dreier seg om bruken av humor og innholdet i den. Aktørperspektivet og teoretiske begreper som joking relationship står sentralt for å forstå særlig bruken av humor i arbeidsmiljøet.
Historiene kan deles inn i om de forteller om en handling eller en hendelse. Handlingene er en intendert form for humor som pek og bruk av kallenavn, og arbeidstagerne må ta seg tid til humor. Hendelsene bryter inn i hverdagen, og består i stor grad av fysiske eller sosiale uhell. Materialet tyder på at det var en svært aktiv humorkultur ved jernbanen. Informantene ser bruken av humor som positiv, og vektlegger kameratskap og vennskap blant kollegaene. De understreker at hensyn var viktig i humorutfoldelsen. Dette underbygges av fortellinger om originaler og mindre ressurssterke personer som vises aksept og toleranse. Humorutfoldelsen kan beskrives som et kollegialt joking relationship, hvor alle hadde mulighet til å spøke med alle. Innholdet i humoren bærer sterkt preg av at dette er jernbanehumor, ettersom aktører, arena og ofte handling er nært knyttet til jernbanen. Det er også tydelig at det innen arbeidsmiljøet fantes en uskreven humoretikette som aktørene forholdt seg til. Samtidig tar også fortellingene opp problemer knyttet til arbeidsplassen, som for eksempel vanskeligheter med overordnede, samt kollegaers slurv og unnasluntring. I stor grad uttrykker historiene en tilslutning til en protestantisk arbeidsmoral: Det var viktig å gjøre arbeidet godt ikke bare for egen del, men også for jernbanens del. Humorutvekslingen har både styrket bånd mellom kollegaene, og mellom den enkelte og arbeidsplassen.