Sammendrag
Denne oppgaven tar for seg en liten gruppe katolske nonner av Franciskusordenen, som bodde i Haugesund i perioden 1925-2003. Denne ordenen er den eneste klosterordenen som har blitt grunnlagt i Norge, og ble startet i 1901 for å drive sykehus, skoler og barnehager på Vestlandet. Franciskussøstrene i Haugesund startet og drev sykehus og barnehage i byen. I motsetning til mange andre steder i landet hvor katolske sykehus ble opprettet, ble nonnene i Haugesund godt mottatt. Dette har sammenheng med at søstrene etablerte seg i byen i en tid hvor det offentlige helse- og omsorgstilbudet var dårlig, og deres institusjoner ble sett på som kjærkommen hjelp. Nå er imidlertid disse institusjonene nedlagt eller solgt til kommunen, og Franciskusordenen opplever en massiv rekrutteringssvikt.
Oppgaven fokuserer hovedsakelig på ordenssøstrenes funksjon som en slags brobyggere mellom katolsk religion og det (protestantiske) samfunnet de levde i. Målet med oppgaven har vært å kunne plassere disse nonnene i en religiøs, sosial og kulturell kontekst. Denne konteksten inkluderer Den katolske kirken i Norge, de protestantiske diakonissenes sykepleierutdannelse, samt Haugesunds byutvikling med tanke på offentlige velferdstilbud. I tillegg viser jeg hvordan franciskussøstrene kan settes inn i en lang tradisjon innenfor Den katolske kirken, både med tanke på kvinneroller og klosterordner. Jeg viser til at grunnlaget for utadrettet klostervirksomhet ble lagt allerede i de ur-kristne menighetene i Jerusalem, hvor enslige kvinner (enker og jomfruer) fikk et særskilt ansvar for menighetens trengende. Den kvinnelige teologen Elisabeth Schüssler Fiorenza hevder at kvinnene også hadde en forkynnende funksjon og lederroller, på lik linje med menn. Hun mener også å kunne identifisere en maktkamp mellom Maria Magdalena og Peter, og at fordi Peter vant , ble kvinnenes rolle nærmest usynliggjort da Det nye testamentets tekster ble samlet og redigert. Fiorenza hevder at de tidligste menighetene opprettholdt en likhetstanke mellom kjønnene, men at dette idealet ble mer og mer utvannet ettersom den kristne kirken i stadig større grad tilpasset seg den patriarkalske samfunnsstrukturen som var rådende i den gresk-romerske verdenen. Det ble dermed kvinnenes rolle som omsorgsarbeidere som kom til å dominere i Den katolske kirken.
De utadrettede klosterordnene, som Franciskusordenen, tilhører en tradisjon med røtter flere steder innenfor Den katolske kirken. For det første er kroppslig kontroll, og til en viss grad askese, et ideal, på samme måte som det er det i de kontemplative ordnene. Dette har sammenheng med det kristne menneskesynet, som anser kroppen for å være sjelens bolig, samtidig som mennesket er født syndig. Kroppen i seg selv er skapt av Gud, og må dermed elskes, samtidig som det settes sterke restriksjoner på bruken av den fordi mennesket helst vil begå syndige handlinger. Dette menneskesynet brøt med kroppstenkningen i det gresk-romerske samfunnet, som satte et skarpt skille mellom kropp (ondt) og sjel (godt). Den kristne kroppstenkningen er fremtredende fra 300-tallet. Askeseidealet er imidlertid mer sentralt i de kontemplative klosterordnene enn i de utadrettede.
Det andre idealet er kvinnen som omsorgsperson. De utadrettede ordnene jobber blant lekfolk, med syke, barn og fattige. Oppgavene kan sammenlignes med hustruens eller husmorens, bare med den forskjell at arbeidet foregår utenfor hjemmet og med fremmede mennesker istedet for egen familie. Denne tradisjonen ble opprettholdt gjennom middelalderen av lekfolk som kaltes tertiarer, de var knyttet til klostre, men arbeidet utenfor dem. Tertiarene kan også sies å være en direkte forløper til de utadrettede kvinnelige klosterordnene, som Franciskusordenen.