Abstract
Sammendrag av joik i den gamle samiske religionen.
Intensjonen med denne analysen har vært å undersøke joik i den gamle samiske religionen.
Jeg har orientert meg i joikemateriale som er samlet inn fra 1600-tallet til 1940-tallet utført av:
Johannes Schefferus (1621-1697), Guiseppe Acerbi (1773-1846), Jacob Fellman (1795-1875), Johan Christian Friedrich Hæffner (1759-1833), Petrus Holmberg (1745-1807), Otto Donner (1835- 1909), Armas Launis (1884-1959), Väinö Salminen, Karl Tirèn (1869-1955), Eliel Lagercrantz (1894-1973), Paavo Ravila og Dialekt og Folkeminnesarkivet i Uppsala (1930-1940-tallet).
Jeg har konsentrert meg om å analysere en soljoik, en bjørnejoik, en Bieggagalles joik, en underjordiske/ huldrejoik, en offerjoik, en seitejoik og en Sarača-joik. Joikene er blitt undersøkt med utgangspunkt i tekst, det vil si dajahus som betyr ord på nordsamisk. De er videre analysert og tolket som ulike utrykk for den gamle samiske religionen.
Joiketekstene er blitt analysert på bakgrunn av en religionsforståelse som inkluderer både fortellinger, handlinger og troen på det ikke- bevisbare i en kultur. I analysen er Ricoeurs teori om den mimetiske prosess blitt benyttet for å skape bevissthet omkring fortolkning av et historisk materiale, i denne undersøkelsen joiketekstene.
På grunnlag av joiketekstene, sammen med nyere forskning og eldre kildeskrifter, har jeg vist hvordan joik hadde en sentral rolle i den gamle samiske religionen. Joik var sentral under noaidens seremonier som et middel for å komme i transe, og for å kommunisere med ulike guder og vesener. Eldre kildeskrifter beskriver også samenes joik utenfor noaideseansene. Samene joiket for å sikre seg lykke i dette og i det neste livet, de joiket for å motvirke ganning, og for å unngå fare eller dårlig vær. Joik var også viktig i forbindelse med samenes bjørnejakt.