Abstract
Det har i den eksisterende litteraturen vært stort fokus på at Christian Frederik hadde personlige og politiske motiver med sine handlinger (som norsk stattholder) i 1813-14. Jeg har i denne undersøkelsen prøvd å vise at dette er noe som muligens må modifiseres. Det var idealismen, ungdommeligheten og hans ideologiske forståelse som skulle være basis for hans misjon i Norge. Christian Frederik ønsket for eksempel å imøtekomme en rekke (sær)norske ønsker og krav. Ønsker som han hadde møtt i en stor brevkorrespondanse med Carsten Anker og Peter Olivarius Bugge, før avreisen til Norge. Prinsen satte blant annet alle sine krefter inn på å forsyne nordmennene med fødemidler, og han ønsket å imøtekomme det norske ønske om mer autonomi i forhold til Danmark. En rekke norske institusjoner ble opprettet. Christian Frederik kunne ikke vite, når han ankom som norsk stattholder i mai 1813, hvordan stormaktspolitikken og Napoleonskrigene ville utvikle seg. Han kunne derfor heller ikke legge opp noen politikk til dette. Det var mange og store usikkerhetsmomenter. Man har i den eksisterende litteraturen muligens ikke bare latt seg forlede av det som fant sted i 1814, men også latt dette fargelegge prins Christian Frederiks innsats og hensikter i 1813. Dermed har man også skapt en sammenheng, en linje, som ikke var like innlysende for stattholderen selv, verken i 1813, eller tidligere.
Også under den norske oppstanden var det det å lytte til norske ønsker og krav som var det styrende for Christian Frederik. Han fikk en rekke oppfordringer om å stille seg i spissen for den norske selvstendighetsreisningen. Likevel, han visste at norsk selvstendighet (med tiden) ville føre Norge og Danmark tilbake i en senere union. Og da med ham selv som overhode.