Sammendrag
Temaet for denne oppgaven er den tyrkiske intellektuelle og politiske elitens holdning til spørsmålet om likebehandling eller autonomi for religiøse minoriteter, og da særlig armenerne, i det ottomanske rikets krisetid, nærmere bestemt i perioden 1839–1915. En slik problemstilling kan imidlertid ikke forstås fullt ut innenfor en snever ottomansk ramme. Jeg har derfor lagt vekt på å analysere den tyrkiske elitens holdningsutvikling i lys av de europeiske statenes stormaktspolitikk i forhold til det ottomanske riket. Med utgangspunkt i en slik internasjonal og maktpolitisk tilnærming, drøfter oppgaven hvordan elitens holdninger ble reflektert i den ottomanske politiske kultur og intellektuelle produksjon.