Abstract
Oppgaven tar for seg de ulike aspektene ved Norges forhold til Polen og den polske opposisjonelle fagforeningen Solidaritet i perioden 1980-1990, sett i en bredere utenrikspolitisk ramme.
Norge hadde siden midten av 1950-tallet i hovedsak ført en dialogvennlig politikk overfor det relativt liberale og samarbeidsvillige Warszawapaktlandet Polen. Et av målene med denne politikken var å forsøke å bidra til en levekraftig opposisjon i landet og på lang sikt en demokratisering av det polske samfunnet. Formålet med denne oppgaven er å se hvordan de norske myndighetene utformet sin Polen-politikk på 1980-tallet, etter at opposisjonsbevegelsen Solidaritet hadde blitt dannet. Både politiske og økonomiske norsk-polske forbindelser undersøkes, og den norske politikken sammenlignes med de NATO-alliertes.
Oppgaven konkluderer med at 1980-tallet markerte et moderat brudd med den tradisjonelle norske Polen-politikken. De norske myndighetenes kontakter med Polen ble svekket nettopp i det tiåret den ønskede polske opposisjonsbevegelsen oppstod og vant. Dette bruddet kan best tidfestes til høsten 1983, da utenriksminister Svenn Stray instruerte embetsverket til å innta en tilbakeholden linje i spørsmålet om kontakter med Polen. Denne tilbakeholdenheten ble imidlertid fortsatt under de etterfølgende norske regjeringene på 1980-tallet. Utenriksdepartementet viste også tydelig skepsis til Solidaritet sommeren 1980, fram til organisasjonens avtale med de polske myndighetene.
Norge støttet riktignok reformprosessen i Polen med økonomisk bistand både i 1980-1981 og 1989-1990, men var ikke spesielt aktive i sin Polen-politikk i tiåret sammenliknet med sine allierte. Oppgaven konkluderer med at dette var fordi de norske myndighetene prioriterte hensynet til Sovjetunionen og de NATO-allierte høyere enn ønsket om å bidra til reformene i Polen. Egeninteressen ble altså høyere prioritert enn idealismen.