Abstract
I 1951 foreslo statsminister Einar Gerhardsen at familielønn skulle innføres som et nytt prinsipp i lønnsfastsettelsen. LO ville ikke akseptere lønn etter forsørgelsesbyrde. Resultatet ble en kraftig konfrontasjon mellom statsministeren og LOs ledelse. Striden endte med at regjeringens forslag falt, og at statsministeren led et stort prestisjenederlag. Masteroppgaven tar for seg hvorfor regjeringen ønsket familielønn, og hvorfor LO gikk i mot forslaget.
Stabiliseringslinjen, var et av gjenreisningsårenes viktigste virkemiddel i den økonomiske politikken. Ulike faktorer medførte stor imidlertid stor prisstigning og store summer til subsidier for å holde prisen nede. Dette ble for stor belastning på statsbudsjettet, og stabiliseringslinjen måtte avvikles i 1950. Regjeringen ønsket nå et tiltak som kunne lette situasjonen for forsørgere samtidig som tiltaket dempet lønnskravene, slik at prisene på den måten også holdt seg mer stabile (dempe lønn- og prisspiralen).
Høsten 1950 foreslo NAF lønnstillegg i form av en forsørgerlønnskasse. LO var ikke villig til å godta et slikt alternativ. I kjølvannet av dette innspillet ble Lønnsystemutvalget oppnevnt. Utvalget utredet lønn etter forsørgelsesbyrd.. Samtidig henvendte Gerhardsen seg til Det økonomiske samordningsrådet med spørsmål om tiltak for forsørgere som kunne innvirke på lønnsfastsettelsen. Rådet anbefalte en statsfinansiert kontanttilskuddsordning for familier med barn, som skulle innvirke på lønnsfastsettelsen.
LO var representert i både Lønnsystemutvalget og Det økonomiske samordningsrådet. LO avviste familielønnen fordi den støtte mot prinsippet om likhet. Ordningen ville bare komme få tallet av LOs medlemmer til gode. LO så også et prinsipielt skille mellom sosialpolitikk og lønnspolitikk. Den tyngste prinsipielle begrunnelsen for å gå mot familielønnen var prinsippet om retten til frie lønnsforhandlinger. Under lønnsforhandlingen høsten 1951 valgte regjeringen likevel ikke å få inn for familielønnen. LOs motstand var for massiv, og hensynet til arbeiderbevegelsens enhet og felleskapsprofil var viktigst. Regjeringen måtte se etter andre måter å få til stabiliseringspolitikken på, og andre måter å få til den sosiale fordelingen på.
Familielønnsspørsmålet handlet derfor like mye om virkemidler i en overordnet økonomi og politikk utvikling, som det handlet om familienes levekår.