Abstract
Tema for avhandlingen er kulturminnevernet i Norge under 2.verdenskrig, med vekt på Riksantikvarens virke. Med Nasjonal Samling ved makten ble Riksantikvaren som offentlig instans pålagt å arbeide aktivt for dette partiets fremgang og kom under forvaltningsområdet til Kultur- og folkeopplysningsdepartementet. Fra tysk side var det særlig Heinrich Himmlers forsknings- og utdannelsesorganisasjon Ahnenerbe som var interessert i Riksantikvarens arbeidsfelt. I avhandlingen er det derfor Riksantikvarens forhold til Nasjonal Samling og Ahnenerbe som står i sentrum.
Hovedproblemstillingen er: Hvordan artet Riksantikvarens samarbeid med Nasjonal Samling og Ahnenerbe seg? Dette ser jeg på ved å drøfte hvor likt og hvor forskjellig de ulike aktørgruppene tenkte om kulturminnevern, og ved å se på de tiltakene som ble gjort fra de ulike instansenes side for å sikre kulturminnene fra krigens ødeleggelser.