Abstract
Dette arbeidet har sett på formidlingen som gjøres i regi av Den kulturelle skolesekken (DKS) på Midgard og Kaupang i Vestfold. DKS ble innført i 2002 og er et statlig tilbud til alle barn og unge. Oppgaven undersøker hvor godt egnet DKS er som arena for formidling av arkeologi til barn og unge. For å undersøke dette ble en kvantitativ spørreundersøkelse gjennomført på videregående skoler i Vestfold. Blant disse elevene var det både elever som har deltatt og elever som ikke har deltatt på DKS.
Gjennom en analyse av svarene kom tre hovedfunn frem. Deltakelse i DKS bidrar ikke til andre holdninger til og oppfattelse av arkeologi enn andre formidlingstilbud. En årsak til dette kan være at DKS er en videreformidler av formidlingstradisjoner fra 1970-tallet. Det andre funnet er at guttene og jentene i undersøkelsen har svart noe forskjellig på undersøkelsen, hvor jentene stiller seg noe mer positiv til arkeologi og kulturminner. Hva dette skyldes er usikkert, men jenter er større kulturkonsumenter enn gutter. Et tredje funn er at TV og film er respondentenes hovedkilde til arkeologi. Dette er en formidlingskanal som mange benytter seg av. På tross av at TV og film er den mest brukte kanalen oppgir mange av de som har deltatt på DKS at undervisning og skole er deres hovedkilde til arkeologi. Deltakelse i DKS kan være en mulig forklaring til dette.
På tross av at det er liten forskjell mellom de som har deltatt og de som ikke har deltatt på DKS er DKS en arena som egner seg godt til formidling av arkeologi. En grunn til dette er at sammenlignet med mediene er DKS en kontrollert arena hvor arkeologer underviser. En annen og viktig årsak til at DKS bør benyttes er omfanget av tilbudet. DKS er en varig ordning og et tilbud til alle elever.