Sammendrag
Denne oppgaven undersøker hvordan norske veteraner som har tjenestegjort i Libanon, i det tidligere Jugoslavia og i Afghanistan har opplevd deltakelsen i en internasjonal militæroperasjon. Krigsveteraner fra FN- og NATO-operasjoner har fortalt om sine erfaringer ved tjenesten og hvordan det har vært å komme hjem. Det viste seg å være forskjell i hvordan veteranene fra tidlige FN-operasjoner (under den kalde krigen og tiåret etter) og veteraner fra nyere NATO-oppdrag, som det i Afghanistan, oppfattet sin egen rolle. Forandringen i syn på veteranrollen har sammenheng med politiske forandringer i samme periode.
Under den kalde krigen og i tiåret etter var den norske forsvarsstyrken oppbygd for å kunne stå i mot et territorialt angrep inntil allierte styrker kom til unnsetning. Til tross for et stor norsk FN-engasjement ble utenlandsoperasjoner regnet som en annenrangs oppgave. Særlig var slike operasjoner upopulære innad i den militære organisasjonen, hovedsakelig fordi det ble oppfattet som en dårlig utnyttelse av de militære ressursene. Etter 1990 fikk deltakelse i internasjonale militære operasjoner en større sikkerhetspolitisk betydning for Norge, og kravet om en mer aktiv internasjonal tjeneste økte. I dag er internasjonale militæroperasjoner den dimensjonerende oppgaven for det norske Forsvaret. Dette har medvirket til en bedre personellomsorg for utenlandsveteranene og har hatt betydning for veteranenes oppfattning av sin egen rolle.