Abstract
Oppgaven er et studium av § 61s i forhold til gjeldende rett. Bestemmelsen gir retten en adgang til etter en vurdering av "helt særlige grunner", å sette straffen til null, selv om alle straffbarhetsvilkår er oppfylt.
Etter en tolkning av bestemmelsen har jeg kommet til at både den straffbare handlings unnskyldelige karakter, og at straff vil virke som en urimelig tilleggsbelastning, kan tilsi straffutmålingsfrafall. Straffutmålingsfrafall er en endelig avgjørelse av spørsmålet om gjerningsmannen skal straffes. Domskonklusjonen skal lyde på skyldig der straffutmålingsfrafall innvilges.
Jeg har kommet til at retten ved § 61 gis en utstrakt kompetanse til å korrigere urimelige følger av straffelovgivningen, og at dette er noe prinsipielt nytt.
At domskonklusjonen lyder på skyldig, der straffen frafalles helt, finner jeg betenkelig. Jeg foreslår derfor en endring av lovbestemmelsens ordlyd, som gir anvisning til at domskonklusjonen skal lyde på frifinnelse, der straffutmålingsfrafall innvilges.