Sammendrag
Velferdsstatens tjenestetilbud har tradisjonelt blitt ivaretatt av offentlige tjenesteorganer. Disse har i utgangspunktet vært underlagt regler om habilitet, taushetsplikt og offentlighet. Reglene ivaretar hensynet til brukeren og generelle hensyn til demokrati og tillit. Spørsmålet om habilitet er relevant i relasjon til ulike typer kontraktsinngåelser som forvaltningen gjør. Offentlighetsreglene er begrunnet i alminnelige demokratihensyn. Reglene om taushetsplikt beskytter brukerens intergritet. Når tjenstene i stedet utføres av private, vil disse reglene som utgangspunkt ikke gjelde. Oppgaven undersøker hvilke lovgivningsteknikker som finnes for å gi forvaltningsrettslige regler anvendelse på private tjenesteytere, og hvilke hensyn som taler for og imot slik anvendelse. De tre hovedmodellene er den formelle, som gir reglene anvendelse på bestemte organer, ad-hoc som regulerer alle tjenesteytere innen en bestemt sektor og den materielle modellen som gir reglene anvendelse på alle som driver en bestemt virksomhet, uavhengig av organisasjonsform. Videre undersøker oppgaven noen privatiserte sektorer for å se i hvilken grad de private aktørene blir underlagt forvaltningsrettslige regler.
Et hovedperspektiv er at reguleringen av privatiserte tjenestesektorer i stor grad har vært styrt av hensynet til brukeren, mens relasjonen til offentligheten og til kontraktsparter har vært svakere reflektert og regulert. I dette ligger at reguleringen av taushetsplikt er betryggende i sektorene som undersøkes, mens habilitet og offentlighet ikke er pålagt. Dernest er spørsmålet hvilke hensyn som taler for og mot at slike private blir underlagt regler om habilitet og offentlighet. Et sentralt hensyn i denne sammenhengen er at de private tjenesteyterne ofte kan befinne seg i en konkurransesituasjon, og at slike byrder kan svekke konkurranseevnen. På den annen side er det uheldig at sentrale demokratiske regler innsnevres når tjenester privatiseres.