Abstract
I § 61 i Lov om gjeldsforhandling og konkurs av 8. juni 1984 nr. 55 (konkursloven, kkl) sies det at en skyldner er å anse som insolvent når han ikke er i stand til å betale forpliktelsene sine etter hvert som de forfaller, og forholdet ikke antas å være forbigående. Ifølge bestemmelsens annen setning er skyldneren likevel ikke insolvent dersom summen av eiendeler og forventede inntekter overstiger forpliktelsene.
Oppgavens hovedtema er en analyse og vurdering av insolvensbegrepets materielle innhold. De meste sentrale problemstillingene knyttet til de tre vilkårene for insolvens drøftes: illikviditet, forbigående betalingsudyktighet og vilkåret om at skyldnerens forpliktelser må overstige summen av eiendeler og inntekter. Noen sentrale problemstillinger som drøftes er om det kan kreves konkursåpning med bakgrunn i § 61 for en uforfalt fordring, dvs. om det kan stadfestes illikviditet uten betalingsmislighold. Her konkluderes det med at det er usikkert hva gjeldende rett er. Her det uenighet innenfor jurdisk teori. Også spørsmålet om regresskrav og latente skattekrav drøftes grundig i oppgaven. I tilknytning til insuffisiensvurderingen legges det vekt på hvilke prinsipper som skal legges til grunn for verdifastsettelsen. I deler av oppgaven trekkes frem bestemmelser i regnskapsloven, ligningsloven og skatteloven. I den forbindelse drøftes likheter og ulikheter, og hvilke bestemmelser i disse lovene som harmonerer med de prinsipper som er nedfelt i forarbeider og rettspraksis for kkl. § 61.
Insolvensbegrepet er et vanskelig tema der skifteretten i løpet av kort tid må foreta skjønnsmessige vurderinger over mange og vanskelige forhold. For noen sentrale problemstillinger er det også uenighet i jurdidisk teori om hva som er gjeldende rett. Dette gjelder spesielt lengden på forbigående betalingsudyktighet og om latent skatt skal legges til grunn i balansen når insolvensspørsmålet skal avgjøres. Selv om det i de fleste tilfeller begjæres konkurs på bakgrunn av reglene for insolvenspresumsjon i kkl. §§ 62-63, reises det spørsmål om behovet for å utarbeide mer presist veiledningsmateriale for skifterettene. Dette kan være et bidrag både for å unngå vilkårlighet i skjønnsutøvelsen og for å fremme en harmonisering av praksis mellom områder og landsdeler.