Abstract
Denne kvalitative undersøkelsen handler om kvinneidentitet. Jeg snakket med 7 mødre med
innvandrerbakgrunn om deres liv i Norge. Det første målet var å se på hvilke valg kvinnene
gjorde for seg og sin familie, samt konteksten rundt disse valgene. Videre ønsket jeg å se på
hvordan kvinnenes identitet var viktig for god tilpasning. Et sentralt tema var kvinnenes
deling av tiden mellom det offentlige og det private liv. De beskrev seg selv som hjemmets
primære ansvarshavende og organisator, samtidig som de aktivt søkte karrierer. Kvinnene
fortalte om savn av nettverk fra fødelandet, samtidig som de fortalte om nye nettverk i Norge.
Av forskjeller mellom kulturene, var det først og fremst forskjeller i respekt og varme som
kom frem. Dette er forskjeller i hvordan folk forholder seg til hverandre. Disse funnene
diskuteres under overskriften ”likhet og ulikhet”. Jeg fant at det var en rød tråd i det kvinnene
fortalte til meg. Dette presenteres som kvinnenes sentrale identitet. I tillegg så jeg på hvilke
beskrivelser som ble brukt for å belyse hvilke egenskaper som var viktige i identiteten til
kvinner som har migrert. Jeg kaller deres tilpasning for ”stille styrke”. Jeg fant at kvinnene
tålmodig tilpasset seg, og forhandlet seg frem til en identitet de selv kunne akseptere, der de
søkte kontinuitet mellom fortid og fremtid. Denne studien belyser god tilpasning hos kvinner
med noe levetid i Norge, og bekrefter nytten av identitetsteori som teoretisk ramme for
intervjustudier.