Abstract
Problemstilling: Hvilke konsekvenser kan det tenkes at barnehagestart i andre leveår kan ha for barnets intrapsykiske utvikling?
I Norge begynner mange barn i barnehage når de er ett år, eller i løpet av det andre leveåret. I media og fra politikerhold omtales barnehagen ganske ensidig som et samfunnsgode. Men hva er egentlig best for barna? I denne teoretiske oppgaven tar jeg ikke stilling for eller imot barnehagen som et samfunnsgode, men jeg reiser spørsmål omkring hvorvidt det kan være litt tidlig for noen barn å begynne i barnehage i andre leveår.
Barnehageforskningens resultater tyder på at det er en sammenheng mellom hvor mye tid barn tilbringer i barnehage, og atferdsproblemer. Resultater fra barnehageforskningen fremstilles her i lys av psykoanalytisk teori. Bowlbys teori om tilknytning og Mahlers teori om separasjons- og individuasjonsprosessen ligger som et teoretisk grunnlag og utgangspunkt for forståelsen av emosjonell utvikling hos barn. På bakgrunn av en slik forståelse av barns utvikling, sees barnehageforskningen og barnehagebarnet i lys av Fairbairns psykoanalytiske objektrelasjonsteori.
I et psykoanalytisk perspektiv tillegges den observerbare atferden en mening som kan forstås som uttrykk for en indre tilstand. Hva kan forskningsresultatene si oss, og hvordan kan vi tenke omkring barnehagen i lys av psykoanalytisk teori? Hvilke konsekvenser kan det tenkes at barnehagestart i andre leveår kan ha for barnets intrapsykiske utvikling?
Hensikten med denne oppgaven er ikke å trekke klare konklusjoner, men heller å stimulere til andre måter å tenke omkring barnehage på. Det foreslås at økte atferdsproblemer kan forstås som et uttrykk for at barnas indre tilstand ikke er tilfredsstillende. Tilsynelatende tilpasning kan i lys av Fairbairns teori forstås som at behovet for foreldrene fortrenges, og dermed oppleves av barnet som å forsvinne.
Det gis forslag til hvordan barnehagestarten kan gjøres så lite belastende for barnet som mulig, ved at man gir barnet tilstrekkelig tid til å bli trygg på de nye omsorgspersonene i barnehagen, og ved at opplevelsen av kontinuitet i omsorgen ivaretas. I tråd med psykoanalytisk tenkning argumenteres det for at det er viktig at opplevelsen av å bli forlatt i barnehagen settes ord på og at følelser rundt dette tas imot av de voksne, slik at både hendelsen og barnets følelser blir forståelige og meningsfulle for barnet.