Abstract
Oppgaven er en kvalitativ studie av meningskonstruksjon i et kulturpsykologisk perspektiv. Målet er å undersøke hvordan 6 deprimerte pasienter innlagt ved Modum Bad reflekterer over sammenheng mellom oppveksterfaringer og vansker senere i livet. Pasientene har til felles at de er vokst opp innenfor en såkalt pietistisk bedehuskultur, og det er en slik avgrenset kulturs bidrag til pasientenes meningskonstruksjon som er i fokus. Arbeidet er et selvstendig forskningsprosjekt. Datamaterialet er hentet fra Vita-avdelingen, et behandlingsopplegg som fokuserer på eksistensielle og religiøse temaer. Utgangspunktet for analysen var pasientenes skrevne narrativer. Analyseenheten besto av pasientenes refleksjoner over sammenheng mellom opplevde krav og forventninger og senere vansker. Det ble benyttet en modifisert Grounded Theory (Strauss & Corbin, 1990) hvor det ble utviklet en analysemodell over syv trinn. Analysemodellen genererte følgende kategorier innenfor domenet Opplevde krav og forventinger : 1) Ta hensyn og aldri skuffe foreldre eller Gud, 2) Være en uklanderlig kristen leve rett som kristen, 3) Alltid lydig, snill og flink aldri protestere, opponere, skape konflikt, 4) Ikke være stolt, ikke tro man er noe, ikke fremme egne behov, 5) Skjule, tåle og utholde det vanskelige i livet.
Pasientenes meningskonstruksjoner om sammenheng mellom opplevde krav og forventninger og deres senere vansker drøftes på bakgrunn av Bruners (1999) narrative teori og Wertsch (1991, 1998) analytiske begreper om kulturelle redskaper. Forfatteren mener at det fremgår et tydelig kulturelt bidrag i form av umodne og lite bearbeidede kulturelle forståelser som inngår i manglende og mangelfulle fortolkninger av seg selv og verden omkring. Slike fortolkninger synes å inngå i et samspill med kulturen og på den måte bidra til psykisk belastning.