Sammendrag
Bakgrunnen for denne oppgaven var et ønske om å si noe om hvilken effekt innføringen av elsertifikater kunne ha på valget mellom ulike fornybare teknologier. Med et marked for elsertifikater vil myndighetene øke produksjonen av ny fornybar elektrisitet, ved at produsentene mottar et elsertifikat per produserte MWh. Sertifikatene vil fungere som en produksjonssubsidie til produsenter av ny fornybar elektrisitet, som rettferdiggjøres ved at det er positive eksterne virkninger knyttet til produksjonen. På den ene siden vil økt produksjon av fornybar energi bidra til å fase ut produksjon fra fossile energikilder, og på den annen side finnes det spillover-effekter knyttet til bruken av nye fornybare teknologier. Myndighetene kan imidlertid utforme subsidiepolitikken på ulike måter for å komme i mål med internasjonale klimaforpliktelser. Vi betrakter to alternative målsetninger for å nå målet om N* prosjekter, eller X TWh ny produksjon, innen utgangen av 2020. I den første målsetningen utformer myndighetene subsidiene slik at de med en viss grad av sannsynlighet vil oppnå produksjonsmålet, mens de i den andre kun tar sikte på å øke total forventet produksjon. Vi pålegger ulike subsidiesatser til hver av teknologiene, og identifiserer de subsidiesatskombinasjonene som vil føre til at vi vil oppnå produksjonsmålet med 95 % sannsynlighet. Alternativt kan myndighetene bruke den samme totale subsidieraten til å oppnå en høyest mulig forventningsverdi av den nye produksjonen. De vil da fordele subsidiene mellom de to teknologiene på en slik måte at det forventede antall investeringsprosjekter blir høyest mulig.
Vi bruker en realopsjonsanalyse for å identifisere kraftprodusentens investeringsbetingelser under usikkerhet om pris- og kostnadsutviklingen. Elektrisitetsprisene og enhetskostnadene behandles som stokastiske variabler, og deres utvikling modelleres i en Monte Carlo-simulering. Produsentene vil ha en opsjon over én type fornybar teknologi, og de to teknologiene vil skille seg fra hverandre ved at de kan karakteriseres som relativt modne og umodne teknologier. Enhetskostnadene for de to teknologiene følger to stokastiske prosesser som antas å være uavhengige.
Vi ønsker å teste om myndighetene vil gå for en jevnere fordeling av subsidiene når de følger en målsetting der de ønsker å nå målet om N* prosjekter med 95 % sikkerhet. Dette begrunnes ved at det under teknologisk usikkerhet og stokastisk uavhengige enhetskostnader kan være risikabelt å binde seg til kun én av teknologiene. Resultatene fra simuleringene støtter imidlertid ikke hypotesen om at det finnes diversifiseringsgevinster for myndighetene ved å satse på flere teknologier. De subsidiekombinasjoner som fører til at vi når målet med 95 % viser for det første at det vil være mer kostbart, i form av økte subsidiesatser, å spre subsidiene over begge teknologier. Myndighetene vil kunne komme i mål med lavere subsidier dersom de kun subsidierer én av teknologiene, og dette gjelder også for den relativt mer umodne teknologien. Vi tar så utgangspunkt i en gitt sum av subsidiesatser som sikrer 95 %-målet, og ser hvordan en endret fordeling av denne påvirker sannsynligheten for å nå målet, samt antall forventede prosjekter. For høyere subsidiesatser vil myndighetene faktisk kunne klare å eliminere all risiko dersom de velger å subsidiere kun en av teknologiene. En jevnere fordeling av lavere subsidiesatser medfører at vi ikke lenger vil være 95 % sikre på å nå målet om N* prosjekter. Derimot ser vi at forventet antall prosjekter øker svakt for jevnere fordelinger av høyere gitte subsidiesatsene som sikrer 95 %-målet. Det kan således finnes gevinster ved å subsidiere begge teknologier, som kan skyldes avtagende skalaavkastning av subsidiering innenfor hver teknologi. Dette kan trekke i retning av å subsidiere begge teknologiene selv om myndighetene kun ønsker å maksimere forventet antall prosjekter. Funnene fra analysen må likevel tolkes med forsiktighet ettersom vi betrakter en konstant sum av subsidiesatser, som kun gir mening i tilfellet hvor det produseres omtrent like mye med de to teknologiene. Dette gir selvsagt begrensninger i henhold til resultatenes overføringsverdi til anbefalinger om optimal politikk, og vi presenterer herunder to alternative metoder for å løse problemet rundt myndighetenes budsjettbetingelse.