Abstract
Etter dannelsen av den Europeiske Unionen i 1957 og frem til i dag, er deler av Europa blitt en gradvis sentralisert konstruksjon på tvers av land. Omfanget av denne sentraliseringen er blitt stadig større ved å omfatte stadige nye medlemsland og flere oppgaver. I 2004 innvilget den Europeiske Unionen medlemskap for 10 nye land, i 2007 innvilget de medlemskap for ytterlig to land. EU utvidet seg da til å omfatte totalt 27 land. I kjølvannet av den nylige finanskrisen, som utløp seg i år 2008-10, har det imidlertid vært et problem at noen av medlemslandene har hatt for høye offentlige utgifter og har måttet motta krisepakker fra sentralt hold i EU for å dekke sine statlige underskudd. Sammenhengen mellom størrelsen på offentlig sektor (her målt som offentlig sektors utgifter i prosent av BNP) og sentralisering er temaet for denne avhandlingen.
Problemstillingen som utredningen søker å finne svar på er: “Vil sentralisering øke størrelsen på offentlig sektor?”. Undertittel: “En empirisk og teoretisk analyse av hvilke konsekvenser beslutningen om å øke antall medlemsland fra 15 til 27 i EU har hatt for størrelsen på offentlig sektor.” Avhandlingen er, som antydet av undertittelen, teoretisk og empirisk tilnærmet. Jeg anvender paneldata over tidsperioden 1990 til 2008 for 25 av de 27 medlemslandene. Bulgaria og Romania utelukkes grunnet kort medlemskap. All estimering i det empiriske arbeidet er utført ved bruk av den statistiske programvaren Stata 11.
En gjennomgang av eksisterende litteratur har vist at et sentralisert styringsnivå er beste løsning om konsumentene er homogene og det er eksternaliteter i produksjonen av det godet som tilbys. Desentralisert styringsnivå er beste løsning når det er heterogene konsumenter og når produksjonen av det godet som tilbys ikke innehar eksternaliteter (Oates, 1972). Imidlertid gir sentralisert styringsnivå politikere insentiv til å avvike fra optimale samfunnsøkonomiske løsninger i fordel for egen vinning. Politikerne kan lettere usynliggjøre sine handlinger ovenfor velgerne. Dette aspektet må det tas hensyn til når det skal velges mellom et sentralisert eller desentralisert styringsnivå (Persson og Tabellini, 1994). Slike resultater er i favør av et desentralisert beslutningsnivå i Europa.
Det er gjort en del empirisk arbeid på dette fagfeltet, hvor hovedfokuset har vært på om desentralisert styringsnivå er et effektivitetsgrep. De fleste artiklene finner at fiskal desentralisering reduserer offentlig sektor. Dette resultatet er en gjenganger. Bortsett fra en ny artikkel av Cassette og Paty (2010), hvor de finner at selv om de sentrale myndighetene reduseres, økes de lokale myndighetene med mer og derfor blir det samlet sett en større offentlig sektor. I deres analyse bruker de tall fra kun de 15 første medlemslandene i EU.
Denne avhandlingen følger i samme spor som artikkelen til Cassette og Paty (2010), men den utvider omfanget siden de nye medlemslandene også er inkludert. Avhandlingen viser ingen klar indikasjon på at størrelsen på offentlig sektor har økt innad i medlemslandene i EU. Tvert i mot viser tall fra Finland og Sverige at det har vært en reduksjon i sentrale myndigheters utgifter etter det inngikk medlemskap i 1994. Empirisk finner jeg ingen signifikant effekt av EU-medlemskap på størrelsen på offentlig sektor. Dette funnet vil være med på å avkrefte hypotesen og modellen til Persson og Tabellini (1994). Videre viser de empiriske resultatene at det er blitt en reduksjon i samlet offentlig sektor; de sentrale myndighetene har blitt redusert med mer enn hva de lokale myndighetene har økt. Denne avhandlingen har dermed avkreftet hypotesen om at sentralisering øker størrelsen på offentlig sektor.
Avhandlingen viser i tillegg at inkluderes størrelsen på offentlig sektor i forrige periode som en forklaringsvariabel, forklarer denne variabelen mye av størrelsen på offentlig sektor i nåværende periode. Dette funnet kan rettferdiggjøre midlertidige krisepakker innad i EU, siden endringer i offentlige utgifter vil ta tid.