Abstract
Den Japanske eiendoms- og aksjeboblen sprakk tidlig på 1990-tallet, og siden har landets økonomi vært preget av stagnasjon og en deflasjonstrend. Tiåret fra begynnelsen av 1990-tallet til begynnelsen av dette århundret blir ofte omtalt som ”det tapte tiåret”. For å stimulere økonomien ble interbankrenten (call rate), som har vært sentralbankens (Bank of Japan) viktigste virkemiddel, redusert til nær null på midten av 1990-tallet. Renten har vært tilnærmet null siden. Tross vedvarende ekspansiv pengepolitikk (og finanspolitikk) har ikke Japansk økonomi fått ny fart.
I søken etter forklaringer på pengepolitikkens ineffektivitet, er det blant annet rettet ny oppmerksomhet mot den såkalte likviditetsfellen. Begrepet stammer fra keynesiansk teori, og blir i dag vanligst definert som en situasjon hvor den kortsiktige nominelle renten er null. I følge denne definisjonen er det ingen tvil om at Japan har vært i en likviditetsfelle. Men i tillegg til nullrente (eller veldig lav rente), stadfester den tradisjonelle keynesianske teorien at likviditetsfellen er kjennetegnet ved at etterspørselen etter penger blir perfekt elastisk med hensyn på renten. Dette blir ofte omtalt som hypotesen om likviditetsfellen.
På slutten av 1990-tallet ble denne hypotesen satt i fokus i forbindelse med studier om hvorvidt likviditetsfellen var hovedårsak til pengepolitikkens ineffektivitet i Japan. En indirekte måte å teste hypotesen på, er å undersøke tidsutviklingen av renteelastisiteten. Dersom hypotesen er riktig, må elastisiteten bli større i negativ verdi jo lavere rentenivå. Mange analyser fant imidlertid ikke empirisk bevis for at Japan befant seg i en likviditetsfelle. Etter hvert ble det derfor mindre oppmerksomhet om likviditetsfellen.
I denne oppgaven har jeg søkt å rette ny fokus på hypotesen om likviditetsfellen, blant annet fordi en nå kan undersøke en lengre tidsperiode. Gjennom bruk av en dynamisk pengeetterspørselsfunksjon representert ved en feilkorrigeringsmodell, blir det søkt svar på følgende spørsmål: Opplevde Japan en keynesiansk likviditetsfelle i tidsperioden 1985-2009?
Jeg har valgt å se på sammenhengen mellom den brede pengemengden M2 og den kortsiktige renten gitt ved interbankrenten. Funksjonen for etterspørselen etter penger uttrykkes ved en såkalt log-lineær form, noe som gjør at en kan estimere renteelastisiteten direkte. Det
undersøkte tidsintervallet er inndelt i tre, hvor renteelastisiteten i hver periode blir undersøkt. Fokuset settes på den umiddelbare effekten av en renteendring. Den første perioden (1985-1991) var karakterisert av relativt høy rente, mens den andre perioden (1991-1999) var karakterisert av relativt lav rente. I den siste perioden (1999-2009) var renten tilnærmet null. Likviditetsfellehypotesen tilsier at renteelastisiteten er minst i negativ verdi i første periode og størst i den tredje.
Resultatet av estimeringen viser at renteelastisiteten har vært positiv i alle tre perioder. Dette betyr at den umiddelbare effekten av en rentereduksjon har vært en reduksjon i etterspurt pengemengde. Dette går i mot den grunnleggende antakelsen som ligger til grunn for hypotesen om likviditetsfellen. Videre viser resultatet at renteelastisiteten er størst i første periode og minst i den siste. Langtidseffekten av renteendringen ble også undersøkt for hele tidsintervallet. Resultatet viser at denne renteelastisiteten også er positiv. På bakgrunn av disse resultatene er det dermed ikke grunnlag for å hevde at Japan har befunnet seg i en keynesiansk likviditetsfelle.
Oppgaven består av tre hovedkapitler og ett avslutningskapittel. I første hovedkapittel gis et sammendrag av Japans makroøkonomiske utvikling i etterkrigstiden. I neste hovedkapittel presenteres den tradisjonelle keynesianske teorien om likviditetsfellen gjennom en IS-LM-modell og den tradisjonelle AS-AD-modellen som bygger på IS-LM-modellen. For å se hvordan likviditetsfellen analyseres i et nyere teoretisk rammeverk, kommer jeg også litt inn på den moderne AS-AD-modellen. I siste hovedkapittel presenteres feilkorrigeringsmodellen og estimeringsresultatene. Programvaren som er benyttet i regresjonsanalysen er PcGive 13. I avslutningskapitlet oppsummeres hovedkonklusjonene. Utregninger som ikke er inkludert i hovedteksten er gitt i appendikset.