Sammendrag
Det er en norsk sykepleierutdanning som i denne hovedoppgaven utsettes for et antropologisk blikk. Analysen kan betraktes som et bidrag innen utdanningsantropologi, en underdisiplin til sosialantropologi, og prosjektet føyer seg til antropologistudier på hjemmebane.
Utdanning handler om sosialisering med den hensikt å sikre at personer blir dannet til å kunne ta den plass som venter i samfunnet, samtidig som faglig kompetanse er en sentral motivasjonsfaktor i et demokrati og kan virke frigjørende for individene. Disiplinering betraktes som et aspekt ved sosialisering, og fokus for analysen er utdanningens disiplinerende funksjon. Begrepet er valgt for å fokusere på maktformer i utdanningen. Bourdieu og Foucaults ideer om makt er sentrale. Sykepleie er en disiplin, på linje med andre fag, som virker disiplinerende på aktørene. Sykepleie er et sosialt yrke der fagligheten er knyttet til framdyrkingen av det sosialt normale, og det perspektivet kobler faglighet til makt.
Et hovedspørsmål er om sykepleierutdanningen lykkes i å disiplinere sykepleiere til å ta sin plass i den norske velferdsstaten, og analysen bygger opp en argumentasjon som søker å utvikle hypotesen om at sykepleierutdanningen bidrar til å legitimere og opprettholde maktstrukturer i helsevesenet.
Ved hjelp av feltarbeid med deltakende observasjon, intervjuer, tekstanalyser og statistiske beregninger fremkommer data som er knyttet til tre portvaktsbegreper; kropp, person og moral. Sykepleierutdanningen trer fram som enn kroppsliggjort kultur der studentens kropp, person og moral transformeres til sykepleierens habitus slik utdanningen definerer den. Sentrale problemstillinger er: Hvilke meningsdimensjoner ligger i kroppstransformasjonen? Hvilke personlige egenskaper må en sykepleier ha, og hvorfor er de relevante? Hvilke holdninger og moralsk bevissthet må en sykepleier ha?
Sykepleierutdanningens idealbilde av sykepleierens habitus analyseres i forhold til velferdsstaten. Beskrivelser av sentrale trekk ved velferdsstaten belyser ulike hierarkiserings- og differensieringsprosesser og sykepleierens dilemmaer trer tydelig fram i det bildet. Sykepleierne har en sentral rolle i velferdsstaten, men de opplever store utfordringer knyttet til opplevelsen av å ikke strekke til i forhold til de ytelser som kreves, og de har bekymringer om fagets plass, berettigelse og utvikling i det moderne helsevesen. Sykepleien som fag velger ulike strategier i møtet med utfordringene, og sykepleierutdanningen er en sentral aktør i forhold til valg av strategi. Ut fra det analyseperspektivet som her er benyttet er en tolkning at sykepleierutdanningen velger en strategi som kan betraktes som en tradisjonalisering av faget, et valg som synes å bidra til at differensieringsprosessene legitimeres og slik opprettholdes maktstrukturene i helsevesenet.