Sammendrag
Utenlandsadopsjon er et tema som stort sett har blitt drøftet og undersøkt i forhold til foreldre og barn. Ettersom den første generasjonen av adopterte nå har blitt voksne er det verdifull kunnskap å hente ut fra deres egne erfaringer og tanker rundt det å være adoptert. Det viser seg at deres formidling av erfaringer kan være med på å sette utenlandsadopsjon i et nytt perspektiv og rette fokus mot problemstillinger som ikke har blitt gitt så mye oppmerksomhet tidligere.
Jeg har vært i kontakt med voksne utenlandsadopterte som har et aktivt forhold til sin egen adopsjon. Det vil si at de enten er organiserte eller søker etter biologisk og kulturell oppklaring på en eller annen måte. Denne gruppen av utenlandsadopterte kan ikke sies å være representativ for alle utenlandsadopterte i Norge. Avhandlingen er ment å være et talerør for deres egne meninger og erfaringer uten å måtte ta hensyn til adoptivforeldrene. Videre er deres meninger satt i sammenheng med adopsjonshistorie, adoptivforeldre, innvandrere og noen generelle betraktninger av norskhet og samfunnsbetingelser i Norge. Det viser seg at disse betingelsene har innvirkning på hvordan det er å vokse opp som utenlandsadoptert her i landet.
Jeg har spesielt lagt vekt på kommunikasjon om adopsjon i familien, hvordan tilhørighet de tilskriver seg i forhold til opprinnelig opphav og konstruert slektskap, hvilke tanker og erfaringer de har i forbindelse med rasisme og ekstern kategorisering, ulike årsaker som ligger til grunn for at de organiserer seg og hvordan de forholder seg til adopsjon som praksis.