Abstract
Hatkriminalitet. Dette begrepet betegner kriminelle handlinger som er motivert ut ifra hat eller fordommer mot personer eller grupper av personer, grunnet deres faktiske eller oppfattede gruppetilhørighet, vanligvis definert ut ifra seksuell legning, etnisk eller nasjonal bakgrunn og religiøs overbevisning. Dette er langt fra noen fullstendig eller uttømmende liste over hvilke gruppetilhørigheter som omfattes. Som denne oppgaven viser er hatkriminalitet et abstrakt begrep med mange tolkningsmuligheter, og som et sosialt problem kan det rammes inn på et uttall forskjellige måter.
Hatkriminalitet har internasjonalt, særlig i engelskspråklige land, i lengre tid vært en distinkt og institusjonalisert kriminalitetskategori. I Norge er dette en ny kriminalitetskategori som det for inntil tre år siden var få som benyttet seg av i politikken og offentligheten. Ved å benytte et kontekstuelt konstruksjonistisk perspektiv på sosiale problemer, og en kvalitativ analyse av en rekke dokumentariske kilder, viser jeg i denne oppgaven hvordan hatkriminalitet ble oppdaget som sosialt problem i Norge sommeren 2006.
Sommeren 2006 sto enkelte unge homofile menn fram i dagspressen, og fortalte at de uprovosert hadde blitt slått ned på grunn av sin seksuelle legning. I etterkant av disse hendelsene kom flere aktører med påstander om at hatkriminalitet er et sosialt problem i Norge. Ved å benytte blant annet Stephen Toulmins argumentasjonsanalyse, fant jeg at disse aktørene i stor grad henviste til de samme momentene når de argumenterte for hvorfor hatkriminalitet er et sosialt problem. Voldsepisodene mot de homofile mennene ble ofte brukt som belegg for at hatkriminalitet er et problem, som hjemmel for påstandene henviste forskjellige aktører ofte til Sverige, der hatkriminalitet allerede registreres, og konklusjonen til aktørene var ofte at det burde innføres en egen registrering av hatkriminalitet hos politiet og/eller at det burde innføres strengere straffer for hatkriminalitet. Den 22. november 2006 begynte politiet å registrere hatkriminalitet i straffesaksregisteret og den 9. november 2007 forelå lovforslaget Ot.prp. 8 2007-2008 der Justis- og politidepartementet foreslår at en straffbar handling motivert av hat og fordommer skal være en skjerpende omstendighet.
I denne oppgaven viser jeg at Norge har vært vitne til en rask konstruksjonsprosess av først hatkriminalitet som et sosialt problem, og så som en institusjonalisert kriminalitetskategori. Det gikk kort tid fra de første påstandene om at dette er et sosialt problem ble reist til hatkriminalitet ble institusjonalisert som en kriminalitetskategori, noe som vitner om at dette har vært en vellykket konstruksjonsprosess. En forklaring på dette kan være at de norske regjeringsmyndighetene selv aktivt har fremsatt påstander om at hatkriminalitet er et alvorlig sosialt problem. I tillegg har media, interesseorganisasjoner og samfunnsdebattanter også viet hatkriminalitet mye oppmerksomhet. Sammen har disse aktørene satt hatkriminalitet på dagsorden, og mot slutten av oppgaven argumenteres det for at særlig interesseorganisasjonen Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) og Regjeringen kan ses på som eiere av det sosiale problemet hatkriminalitet.
At interesseorganisasjonen LLH er en av aktørene som har oppnådd eierskap over det sosiale problemet hatkriminalitet kan ses i sammenheng med at mye av retorikken om hatkriminalitet i offentligheten har handlet om vold mot homofile. I tillegg til at LLH selv har vært en aktiv aktør gjennom å sette hatkriminalitet på dagsorden, blant annet gjennom en kampanje, har også andre åpent homofile samfunnsdebattanter og til dels dagspressen vært aktive leverandører av påstander om at dette er et problem. Disse aktørene har i liten grad omtalt hatkriminalitet som et problem der også andre minoritetsgrupper rammes, og i stor grad har aktørene omtalt dette som voldskriminalitet, selv om dette begrepet dekker alle former for kriminalitet der gjerningspersonen er motivert ut ifra fordommer og hat mot offerets gruppetilhørighet. Dette viser hvordan hatkriminalitet er et begrep med et vidt spekter av tolkningsmuligheter. Hvis hatkriminalitet rammes inn som en kategori som betegner vold mot homofile vil den bli stående som en snever kategori. Man kan i den sammenheng for eksempel stille seg spørsmål om hatkriminalitet vil fungere som en tilleggskategori til rasistisk motivert vold.
Der media og homofile debattanter i stor grad knytter hatkriminalitet til vold mot homofile, snakker politikere, særlig Regjeringen, om dette som en vid kategori. Regjeringen har ikke bare vært mottaker av påstander om at hatkriminalitet er et sosialt problem, den har også selv fremsatt påstander. Ikke minst har Regjeringen vært en aktiv aktør i konstruksjonen av hatkriminalitet som en distinkt kriminalitetskategori. Den vedtok at politiet skulle begynne å registrere hatkriminalitet, og sendte ut lovforslag om at hatkriminalitet skal være en skjerpende omstendighet. Disse og andre omstendigheter har ført til at hatkriminalitet har blitt et eget policy domene, altså et eget politisk saksområde.