Abstract
Sammendrag:
I denne avhandlingen rettes hovedfokus mot hvordan forskningsformidling er institusjonalisert som en faglig oppgave ved Universitetet i Oslo. Det dreier seg først og fremst om strategisk planlegging og faglig ledelse av denne virksomheten på instituttnivå. Forskningsformidling er ved Universitetet i Oslo definert som formidling av ”vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger ut av et spesialisert forskningsfelt til personer utenfor feltet, samt deltakelse i samfunnsdebatten med forskningsbasert argumentasjon” .
Ordet forskningsformidling kan imidlertid ha minst fem ulike betydninger og brukes også om tilsvarende mange ulike oppgaver ved de ulike instituttene. Denne språklige mangetydigheten har både genuint faglige, praktiske og organisatoriske årsaker, og gjør institusjonaliseringen av forskningsformidling på instituttnivå svært vanskelig. At man ikke vet med stor nok nøyaktighet på noen nivåer i organisasjonen hva som faktisk gjøres av slik virksomhet og hva som er gjort, gjør også planlegging og ledelse av forskningsformidling vanskelig.
Genuint faglige og fagkulturelle eller tradisjonelle forskjeller representerer en stor utfordring i forhold til å utvikle en generell formidlingspolitikk ved universitetet. Man finner for eksempel i noen fag at primærforskningen er svært nærliggende dagliglivets problemer og spørsmål, og at formidling av forskning slik vanskelig kan skilles fra forskningen selv. Spørsmål man gjerne stiller seg i disse fagene er spørsmål relatert til hvorvidt det er nødvendig å plassere formidlingsoppgaven innenfor institusjonaliserte rammer. I andre fag er primærforskningen så distansert fra samfunnslivet utenfor vitenskapen, både tematisk og språklig, at det er unaturlig eller lite hensiktsmessig å formidle konkrete forskningsresultater til et større publikum utenfor fagmiljøet. Dette påvirker hvordan formidlingen kan institusjonaliseres, og det er derfor nødvendig å utarbeide strategier for hvordan forskningsformidling kan institusjonaliseres .
Formidlingsvirksomhet som utføres med bakgrunn i helt konkrete og felles mål rettet mot konkrete målgrupper, oppfattes gjerne som legitimt institusjonalisert gjennom instituttenes strategi- og årsplaner. For at det skal oppfattes som legitimt å institusjonalisere en bestemt type virksomhet som del av arbeidsoppgaven, må imidlertid målet dreie seg om noe alle ved det aktuelle instituttet kan stå bak. Et sentralt eksempel kan være et institutts behov for å rekruttere nye studenter. Forskningsformidling, for eksempel gjennom avisinnlegg eller kronikker, kan ikke institusjonaliseres gjennom verken strategisk planlegging eller faglig ledelsesoppgaver på samme måte. Denne typen formidling må skje på eget initiativ, og er også avhengig av hvilke temaer som til enhver tid er oppe i mediebildet. Mediene styrer selv tema og utgangspunkt i det meste av det forskningsbaserte stoffet som presenteres i media; enten ved å ta initiativ til for eksempel ”ekspertuttalelser”, eller ved å intervjue fagpersoner. Selv om det er lite hensiktsmessig å prøve å legge denne typen virksomhet inn under et organisatorisk og institusjonelt rammeverk, er det imidlertid svært viktig for institusjonene å få dokumentert denne virksomheten. Dette viser seg imidlertid ikke lett.
Til tross for generelle vanskeligheter med å institusjonalisere forskningsformidling gjennom instituttenes strategiplaner, organisatoriske endringer eller ved å gjøre det til et faglig ledelsesansvar, kan man si at forskningsformidling på ulike måter, både formelle og uformelle, allikevel er godt institusjonalisert på universitetets grunnivå. En formell måte forskningsformidling kan være institusjonalisert på er gjennom pålegg om utadrettet formidling i mange eksternfinansierte forskningsprosjekter. Noe instituttledelsen imidlertid har lite med å gjøre. Fra instituttenes side legges det også vekt på at forskningsformidling er uformelt institusjonalisert gjennom et sterkt kollegapress for å delta og for å produsere. På samme tid fremheves det at de fleste av de vitenskapelig ansatte arbeider med nettopp det de gjør med bakgrunn i en genuin egeninteresse for faget. Denne genuine egeninteressen oppfattes i stor grad som årsaken til at formidlingen ”går av seg selv”, og slik også er uavhengig av et sterkere institusjonalisert rammeverk.