Abstract
Oppgaven er en analyse av forventede sammenhenger i litteraturen mellom at ansatte arbeider i grupper og bestemte egenskaper ved deres arbeidsutførelse (graden av selvbestemmelse, variasjon og arbeidspress) og deres følelsesmessige vurdering av jobben (i form av trivsel og psykisk utmattelse). Jeg bruker lineær og logistisk regresjonsmetode til å analysere sammenhenger i en representativ tverrsnittsundersøkelse om arbeidstakeres arbeidsmiljø som Statistisk sentralbyrå gjennomførte i 2000 (N=2536). I kontrast til forventninger i litteraturen fører gruppearbeid generelt verken til økt selvbestemmelse eller et mer variert arbeid. Sammenhengen mellom gruppearbeid og hvor variert arbeidet man har er imidlertid avhengig av yrkestilhørighet og for industriarbeidere, men ikke for andre yrkesgrupper, har gruppearbeid en sterk og positiv effekt på graden av variasjon i arbeidsutførelsen. Heller ikke den forventede sammenhengen mellom gruppearbeid og økt arbeidspress viste seg å være lik for alle yrkesgruppene. For ansatte i tjenesteytende yrker og industriarbeidere fører gruppearbeid til at det forventede arbeidspresset øker, mens for ansatte i primærnærings- og håndverksyrker reduserer gruppearbeid det forventede arbeidspresset og for høyere funksjonærer hadde gruppearbeid ingen betydning. Verken sammenhengen mellom gruppearbeid og stress, eller sammenhengen mellom gruppearbeid og trivsel var avhengig av yrkestilhørighet. Sammenhengen mellom gruppearbeid og stress blir forklart som et resultat av at ansatte som arbeider i grupper har et høyere arbeidspress enn andre og at de i større grad opplever at arbeidet er styrt av kollegene. Analysen gir ingen forklaring på hvorfor gruppearbeid fører til at ansatte som arbeider i grupper både er mer fornøyd med jobben som helhet enn andre og at de har større sjanse for å være svært fornøyd med forholdet til kollegene. Tvert imot viser de at gruppearbeid har slike virkninger til tross for at gruppearbeid også fører til økt arbeidspress, at arbeidet i større grad blir styrt av kolleger og arbeidskamerater og økt stress. Og til tross for at arbeidsformen generelt ikke fører til økt selvbestemmelse eller et mer variert arbeid. I tillegg til at det tilsynelatende manglende samsvaret kan skyldes målefeil foreslår jeg at det også kan være et resultat av en seleksjon av ansatte til arbeidsgruppene og at gruppearbeid innebærer større muligheter for ”sosial støtte” på arbeidsplassen.
De forventede sammenhengene som testes i analysen bygger både på positive og nyere kritiske framstillinger av gruppearbeid i litteraturen. Verken kritikken eller forsvaret av gruppearbeid er imidlertid ny, og jeg viser hvordan dagens interesse særlig er påvirket av grunnleggende tanker innenfor den amerikanske human relations-bevegelsen som oppsto på 1930-tallet og den sosiotekniske skolen som oppsto på 1950-tallet. Analysen viser verdien i å kombinere innsikter fra den ”kritiske” delen av organisasjonslitteraturen med mer konvensjonelle framstillinger. I tillegg illustrerer analysen verdien i å skille analytisk mellom at ansatte arbeider i grupper og forventede virkninger av gruppearbeid, og ikke se det siste som begrepskjennetegn ved det første.