Abstract
I denne oppgaven undersøker jeg om noe av den omfattende forskningen som har blitt gjort på islamisme i Midtøsten kan nyttegjøres på et mer neglisjert felt: islamisme i Sør-Asia. Mer spesifikt er siktemålet å teste gyldighetsområdet til Bjørn Olavs Utviks teori om at islamister i Midtøsten er moderniserende aktører: Har teorien overføringsverdi til en av de eldste og mest innflytelsesrike islamistiske partiene i Sør-Asia, nærmere bestemt Jamaat-e-Islami (JI) i Pakistan?
Jeg systematiserer Utviks argumentasjon, og utleder syv sentrale utsagn om hvordan islamister støtter opp under og tilskynder modernisering. Med utgangspunkt i disse syv hypotesene og et knippe andre kriterier analyserer jeg hvorvidt JI kan betegnes som en moderniserende kraft, eller om teoretiske perspektiver som betrakter islamismen som en reaksjon mot det moderne gir et mer adekvat bilde av bevegelsens ideologi og virke. Jeg vurderer JI opp mot kriterier for både politisk, sosial og økonomisk modernisering; og blant de overgripende spørsmålene som belyses er om partiet befordrer individualisering, spredning av utdanning, økonomisk utvikling og politisk mobilisering.