Sammendrag
Overskriften kan nok virke paradoksal, og på mange måter er den det. Det at noen form for ”åpenhet” skulle føre til ”trelldom”, synes umiddelbart å stride med vår intuitive tolkning av slike begreper. I denne oppgaven brukes imidlertid ordene parallelt med to andre betegnelser, skrittvis sosial ingeniørkunst og totalitarisme, og jeg gjennomgår her to motstridende posisjoner når det gjelder sammenhengen mellom disse fenomener. Den ene, representert av F. A. Hayek, går ut på at enhver form for sosial ingeniørkunst vil sette i gang en årsakskjede som fører oss ut på ”veien til trelldom”, og stadig nærmere totalitarismen. Den motsatte tese, fremmet av Karl Popper, er at den gradvise ingeniørkunst som kjennetegner hans ”åpne samfunn”, er et middel i kampen mot en totalitær utvikling. Derav den paradoksale tittel. Hovedinnvendingen mot skrittvis sosial ingeniørkunst gjelder de implikasjoner som, i hvert fall ifølge Popper, synes å følge fra denne metode, nemlig doktrinene om negativ utilitarisme og politisk proteksjonisme. Disse begrepene er så vage at de kan rettferdiggjøre det meste av politiske tiltak, og Poppers forslag til en grense for statens aktivitet forblir dermed en uspesifisert størrelse. Dette er hva jeg har kalt den nyliberale totalitarismekritikken av sosialdemokratiet, hvis største svakhet er at den er vanskelig å etterprøve empirisk.