Abstract
Denne oppgaven kartlegger Europakommisjonens kabinetters organisasjon og personalsammensetning fra Santer-kommisjonens periode i 1995, via Prodi-kommisjonen i 1999, og frem til Barroso-kommisjonens i 2004. Fra de tre periodene analyseres organisasjonsmessige betingelser for nasjonal innflytelse i kabinettenes arbeid, og videre hvilken kapasitet de ansatte i kabinettene innehar for å involvere seg i de andre kommissærenes porteføljer. Oppgaven baserer seg på unike data som ikke tidligere er blitt samlet inn.
Ved å anvende et organisasjonsperspektiv som analytisk rammeverk, har jeg i oppgaven vist hvordan kabinettene har endret seg fra å være preget av sterke nasjonale enklaver, til å bli en plass hvor multinasjonalitet er normen. Reformendringen gjort av kabinettene i 1999 fikk konsekvenser for hvordan kabinettene ble sammensatt. Men endringene av kabinettene fortsatte utover kravene, hvor både de nye medlemslandenes kommissærer og de eldre medlemslandenes kommissærer, organiserte sine kabinetter med flere nasjonaliteter enn hva reglene tilsa.
Jeg viser hvordan den tradisjonelle måten å organisere denne enheten på er smuldret bort, og hvordan det i 2004 for første gang i Kommisjonens historie, arbeidet et flertall av kabinettmedlemmene for en kommissær av en annen nasjonalitet enn de selv. Introduksjon av mer multinasjonal sammensetning, sammen med flere ansatte rekruttert fra Kommisjonens administrasjon, har svekket den nasjonale betydningen i kabinettene. Studiet påviser også mindre horisontal kapasitet til å påvirke i de andre kommissærers porteføljer over tid. Dette viser jeg ved at antall medlemmer til kabinettene har blitt færre, i tillegg til at ansvarsområdet til hvert kabinett har økt.